Marit Linnea Gjelsvik

Til tross for at Norge var nokså moderat påvirket av finanskrisen, opplevde vi relativt store utslag i sysselsettingen. 70 000 arbeidsplasser gikk tapt i bedriftene i fastlandsøkonomien i løpet av 2009 og 2010. Verst var utviklingen i industrien og i bygg og anlegg, hvor sysselsettingen sank med nær 40 000 personer fra våren 2008 til våren 2010. Også tjenestenæringene nedbemannet med nesten 30 000 personer, og ledigheten økte fra rekordlave 2,3 prosent til 3,6 prosent i løpet av disse to årene.

Hvem er det som i første rekke mister jobben neste gang økonomien får en trøkk? I Statistisk sentralbyrå har vi utviklet en versjon av den store makroøkonomiske modellen MODAG der arbeidskraften er delt inn i fem utdanningsgrupper. Personer med grunnskoleutdannelse, videregående fagutdannelse og videregående allmennutdannelse betraktes som lavt utdannete, og personer med høyere og lavere grad fra universitet eller høyskole betraktes som høyt utdannete.

I denne modellen undersøker vi hva som skjer med de ulike utdanningsgruppene når etterspørselen faller, enten som følge av reduserte boligpriser, sviktende etterspørsel fra utlandet, reduserte oljeinvesteringer eller sterkere krone. Økonomien går da inn i en periode med høyere ledighet og lavere aktivitetsnivå. Beregningene viser at det er en tendens til at de fleste som mister jobben, er personer med lav utdannelse.

Årsakene til dette er sammensatte. I vår analyse skyldes det hovedsaklig at etterspørselsfallet typisk rammer noen utsatte deler av privat sektor hardest. I en av beregningene lar vi oljeinvesteringene være 15 prosent lavere enn i den banen vi sammenlikner med fra 2012, noe som utgjør om lag 1 prosent av BNP for fastlandsnorge. Dette rammer først og fremst industrien, bygg og anlegg og tjenestenæringene som leverer til petroleumssektoren. Aktiviteten faller og folk får dårligere råd, både fordi lønnsveksten blir svakere enn den ellers ville vært, og fordi noen mister hele arbeidsinntekten og må klare seg med ledighetstrygd eller på annet vis. Dermed reduseres konsumet og investeringene ytterligere. Reduserte renter og svekket krone demper imidlertid aktivitetsfallet.

I industrien og i bygg og anlegg jobber det mange grunnskoleutdannete og personer med teknisk utdannelse på videregående nivå. I tjenestenæringen jobber det dessuten mange med videregående allmennfaglig utdannelse. Dette gjør at ledigheten øker mye blant folk med slik utdanning. En 15 prosent nedgang i oljeinvesteringene vil i løpet av fire år føre til nesten 4000 flere arbeidsledige. Nær 3000 av disse har lav utdannelse.

Økt ledighet rammer også noen grupper av høyt utdannete. Dette gjelder i første rekke ingeniører og sivilingeniører, som jobber i store deler av privat sektor, og personer med økonomisk og administrativ utdannelse i tjenestenæringene. På den annen side jobber mange med høy utdannelse i offentlig sektor, som i en slik situasjon er skjermet.

Når ledigheten øker og lønnsveksten reduseres, vil noen gi opp å søke jobb og melde seg ut av arbeidsmarkedet. Dette er såkalte «motløse arbeidere» som anser mulighetene for å skaffe jobb som små når ledigheten er høy. Nesten alle disse har lav utdannelse. Økningen i ledigheten målt ved arbeidsledighetsraten er derfor mindre forskjellig enn nedgangen i sysselsetting når vi ser på ulike utdanningsgrupper.

Norsk økonomi har utviklet seg gunstigere enn de fleste andre OECD-land etter finanskrisen. Det skyldes blant annet at vi har en offentlig sektor med solid økonomi, som økte etterspørselen i den første tiden etter finanskrisen, både etter personer, varer og tjenester. I vår analyse har vi også sett på virkningen av en generell økning i offentlig sysselsetting med 1 prosent. Dette gir et lavere ledighetsnivå, men på grunn av økte lønnskostnader, økt rente og sterkere krone blir produksjonen lavere i den private sektoren enn den ellers ville vært.

Offentlig sektor etterspør helsearbeidere, vernepleiere og renholdere, men fordi andelen med høy utdanning er stor vil det være særlig mange slike som ansettes. Med bedre arbeidsmarked og høyere lønnsvekst er det dessuten flere motløse arbeidere som vender tilbake til arbeidslivet igjen. Dermed øker arbeidstilbudet blant lavt utdannete slik at arbeidsledighetsraten endres lite for denne gruppen. I dette tilfellet får man altså «motsatt effekt» enn i tilfellet med redusert aktivitet, slik at økt sysselsetting ikke bringer ned ledigheten i like stor grad.

Etter fire år er ledighetsraten uendret blant personer med bare grunnskoleutdannelse og med videregående fagutdanning. Blant personer med høyere utdannelse reduseres derimot ledigheten med til sammen 3 200 personer, slik at ledighetsraten er 0,4 prosentpoeng lavere for personer med lavere grad og 0,3 prosentpoeng lavere for personer med høyere universitetsgrad..

Resultatene fra beregningen viser således at en generell økning i offentlig sysselsetting ikke er et egnet virkemiddel for å redusere ledigheten for dem med lav utdannelse. Tvert imot øker en slik motkonjunkturpolitikk de ubalansene som oppstår i arbeidsmarkedet når etterspørselen faller i privat sektor som følge av reduserte oljeinvesteringer.

Det er imidlertid viktig å påpeke at finanspolitikken i praksis utformes på en annen måte enn i vår beregning, der vi har økt den offentlige sysselsettingen ved å skalere opp den arbeidskraften som allerede er der, uten å øke offentlige kjøp av varer og tjenester. I en krisesammenheng er det all grunn til å tro at myndighetene handler på en annen måte, og øker etterspørselen etter den type arbeidskraft som i første rekke er blitt ledige. Myndighetene vil i en slik situasjon gjerne også øke etterspørselen rettet mot næringslivet som går spesielt dårlig. Dette vil ofte gjelde bygge- og anleggsbransjen. Rask igangsetting av byggeprosjekter for stat og kommune vil både kunne lette situasjonen for utsatte grupper, og det vil tilfredsstille to krav til krisetiltak: De vil være lette å reversere, og de vil kunne bidra til samfunnsnyttige installasjoner. a

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 2/2013)