May Berg

may.berg@lomedia.no

I morgentimene i dag besluttet også Arbeidsmandsforbundet å trekke seg ut. Uten Transportarbeiderforbundet var en grunnleggende viktig motivasjon for prosjektet vekk, nemlig samferdselsaspektet ved det nye forbundet.

Så raskt raste hele byggverket sammen – fra den ene dagen til den andre. To års møysommelig arbeid er lagt i grus. Det er bare å avbestille hotellet på Lillestrøm som i juni skulle huse over 800 landsmøtedelegater og noen hundre ansatte og gjester på stiftelsesmøtet.

Egentlig er det tre år siden man igjen begynte å snakke om en forbundssammenslåing. Da hadde sårene rukket å gro siden forrige forsøk – Forbund1-prosjektet som havarerte i 2006. Der var både Transportarbeiderforbundet og Postkom med, to av dagens aktører.

Det var Transportarbeiderforbundets Roger Hansen som tok initiativet, på oppdrag fra hans eget landsmøte. At det nettopp ble Transportarbeiderforbundet som kullseilte prosjektet denne gang, må oppleves som et stort nederlag for Hansen, som har hatt kullsviertro på Forbundsalliansen. I hvert fall tilsynelatende.

Det kan se ut som om at det begynte å murre i Transportarbeiderforbundet da Industri Energi ble med i prosjektet i fjor vår. I Postkom og Arbeidsmandsforbundet var nykommeren mer populær. En grunn var at Industri Energi med sine 58.000 medlemmer økte kjøttvekta betraktelig. En annen grunn var at i et forbund med 130.000 medlemmer, ville innflytelsen til Transportarbeiderforbundets brysomme fraksjon av venstreradikale og aktivister reduseres betraktelig.

Industri Energis leder Leif Sande har aldri vært populær i de kretser. Bedre ble det ikke da han gikk ut og erklærte at han var den selvsagte leder for det nye forbundet. I LO er det makta som rår, ergo ville det ikke være unaturlig at Sande fikk det som han ville. Like fullt var Erna Hagensen av mange ansett som en mer samlende kandidat.

Kanskje var kulturforskjellene mellom de toneangivende kreftene i Transportarbeiderforbundet og Industri Energi for stor. Det ble rett og slett et for stort spenn å bygge bro over. Transportarbeiderforbundet har en kultur som skiller seg fra de fleste forbundene i LO. Forbundet har en annen oppbygging enn de andre partnerne i alliansen. Forbundet har 20 foreninger uten tradisjon for å la seg styre av forbundsledelsen. Foreningene har valgt medlemmer til forbundets representantskap, som tilsvarer landsstyret i de tre andre forbundene.

Et av Transportarbeiderforbundets krav var at det nye forbundet skulle videreføre denne modellen. Det var et krav det var helt utenkelig for de andre å akseptere. Hvis det var et krav det var like utenkelig for flertallet i Transports forhandlingsdelegasjon å gi seg på, er det fristende å kalle det som skjedde i går for styrt avvikling.

For Postkom og Arbeidsmandsforbundet var Transportarbeiderforbundet en nødvendig del av maktbalansen i Forbundsalliansen. Uten Transport hadde Industri Energi rent flertall i alliansen. Det er sannsynligvis en medvirkende årsak til at korthuset raste sammen så raskt da en av partnerne forsvant.

Transportarbeiderforbundet har i årevis snakket om viktigheten av en samling på transportsida i LO. Men når det kom til stykket, ville venstresida i Transportarbeiderforbundet heller styre prosjektet på et valgt skjær i sjøen, enn å gi slipp på sin politiske innflytelse og bli parkert i et hjørne i et storforbund med Leif Sande ved roret.

Postkom og Arbeidsmandsforbundet gikk med i dragsuget, bundet til masta sammen med Norsk Transportarbeiderforbund.