Karin Sveen

Siden Husbanken og Statens lånekasse ble opprettet etter andre verdenskrig, har hundretusener fått høyere utdanning og en levestandard tidligere generasjoner ikke kunne drømme om. Men det er slett ikke bare dette som har omkalfatret det norske samfunnet til det ugjenkjennelige for de eldste iblant oss.

Sterke fagforeninger og en velferdsstat mange land i dag misunner oss, ligger til grunn for de goder så mange nyter godt av, i større grad enn oljen gjør. For også andre land har olje, men uten politisk vilje til rettferdig fordeling oppstår ingen velferd for de mange. Sverige og Danmark regnes blant verdens fremste velferdsstater, sjøl uten de enorme oljeressursene vi har her i Norge.

Derfor må vi forstå at det er politiske valg preget av sosialt ansvar, som har ført til det samfunn vi har i dag. Det kom ikke av seg sjøl og vil ikke bestå hvis ikke flertallet av oss ønsker å beholde det.

Dette er tanker som melder seg når NRK i disse dager sender serien «Hvem tror du at du er?», der kjentfolk får hjelp til å grave i slektshistoria. Så langt har det vist seg at de fleste har røtter i fattig-Norge, noe som ikke bare stiller kjendisene i nytt lys for oss andre. Den sosiale bakgrunnen deres er en alvorlig påminnelse om hvor lite selvsagt dagens velstand i virkeligheten er.

Serien gir hver og en av oss perspektiver på livene våre, og den påkaller stor ydmykhet overfor de muligheter velferdssamfunnet har gitt og stadig gir oss. Derfor er dette en viktig serie; den får oss med vennlig hånd til å gjøre opp status. Ofte ellers blir det sett på som nostalgi når noen sammenligner før og nå, men slik er det ikke denne gangen. Fortellingene som hentes fram, går rett til hjertet og får oss til å stanse opp og tenke.

Men serien framtvinger også noen spørsmål. Hvorfor er den nære historien glemt? Har vi ikke villet vite av fortida? Har skammen vært for stor? Skal dagens mennesker virkelig skamme seg over den elendighet våre forfedre og formødre led under?

Mange av oss har vokst opp i en verden preget av fortellinger om fortida. Sjøl om vi ikke hadde bøker, lærte vi likevel – gjennom å høre på hva de eldre fortalte. For min egen del var dette et så vanlig innslag i de sosiale samværene at jeg som barn av velferdsstaten aldri lurte på hva jeg kom fra. Det var disse fortellingene som for all ettertid ga meg en sosial bevissthet, mer enn noen boklig lærdom.

Tidene har endret seg, og mange fortellinger har forstummet, både i familie- og vennekretser og i de politiske sammenhengene. Einar Gerhardsen var den siste politikeren som så verdien av disse fortellingene og brakte dem ut til oss. Vi identifiserte oss med ham sosialt; han fikk oss til å la være å skamme oss.

Nå håper jeg at dagens politikere ser betydningen av serien i NRK og at noen av dem sjøl vil fortelle, så vi bedre kan få vite hvem de er. Vi er et land av oppkomlinger og vil gjerne betrakte oss som «self made», men det er vi ikke. Et helt samfunn har lagt framtida til rette for oss, og det minste vi kan gjøre, er å huske, fortelle og takke.