Kristina Johansen

Ti væpnede menn anholdt den fagorganiserte sosiologiprofessoren Alfredo Correa de Andreis mens han var på vei til universitetet 17. juni 2004. Det statlige etterretningsorganet DAS, som er underlagt den colombianske presidenten, beskyldte ham for å være en ideologisk leder for FARC-geriljaen. Etter en måned i fengsel slapp han fri. Høyesterett konstaterte siden at det hele var en fabrikkert tiltale mot den sosialt engasjerte forskeren, som var aktiv i akademikernes fagforbund ASPU og arbeidet med en kritisk studie av situasjonen til internt fordrevne i hjembyen Barranquilla da han ble arrestert.

Correa fikk aldri oppleve domstolens renvasking. Tre måneder etter arrestasjonen ble han skutt og drept på åpen gate. Lederen for DAS, Jorge Noguera, ble i september 2011 dømt til 25 års fengsel for medvirkning til drapet. Det er en av de strengeste straffene mot en høyerestående colombiansk funksjonær i nyere tid. Høyesterett konkluderte med at DAS hadde samarbeidet med de paramilitære gruppene om først å framstille sosiologen som en opprører og siden å ta livet av ham. Saken skapte stor furore fordi DAS-sjefen hadde hatt nær tilknytning til Álvaro Uribe, som var president i Colombia mellom 2002 og 2010.

Over 2.800 medlemmer av den colombianske fagbevegelsen har blitt drept siden midten av 80-årene. Bak hvert av disse tallene skjuler det seg historier om samfunnsengasjerte mennesker som mistet livet fordi de nektet å gi opp drømmen om et bedre samfunn. Saken til Correa de Andreis er en av få som har endt med dom i rettsvesenet. På tross av flere viktige tiltak fra myndighetenes side, har bare fjorten prosent av sakene blitt oppklart, konstaterte organisasjonen Human Rights Watch i 2012. Selv om det har vært en betydelig nedgang i drap de siste årene, er Colombia ennå verdens farligste land for fagorganiserte. I 2012 mottok 280 personer dødstrusler og 18 mistet livet, rapporterer LOs samarbeidspartner Central Unitaria Obrera (CUT).

Fortsatt forfølgelse og manglende oppklaring av grove menneskerettighetsbrudd er en situasjon fagbevegelsen deler med andre sektorer som urfolk, afrocolombianere, småbrukere, studenter og menneskerettighetsforkjempere. Hvilke følger vil en eventuell fredsavtale mellom regjeringa og FARC-geriljaen få for dem?

Om freden skal bli bærekraftig, er det nødvendig å ta et oppgjør med fortida. Derfor står ofrenes rettigheter på den fem punkt lange forhandlingsagendaen. Foreløpig er det uklart hvor langt partene er villige til å gå når det gjelder å ta ansvar for forbrytelsene som har blitt begått gjennom nesten 50 års konflikt.

«Fagbevegelse er demokrati» er tittelen på en rapport om fagbevegelsens rett til sannhet, rettferdighet og oppreisning, som ble utgitt av CUT sammen med fagforbundene CTC og Fecode i desember 2012. Fagbevegelsen krever mer enn økonomisk erstatning: Sannheten om den systematiske volden - og dens ansvarlige - må komme for en dag. Oppreisningen må være både individuell og kollektiv, fordi volden har rammet hele organisasjoner. I tillegg må staten sørge for at de som utøver sin grunnlovsfestede rett til å organisere seg ikke lenger risikerer å bli truet på livet eller drept. Rapporten påpeker at fagbevegelsen ikke bare har vært offer for politisk vold, men også har blitt ekskludert og usynliggjort. Bevegelsens bidrag til demokratiet har vært lite anerkjent.

I oktober i fjor møttes den colombianske regjeringa og FARC-geriljaen i Norge for å innlede formelle fredssamtaler. President Juan Manuel Santos, som tidligere var forsvarsminister i regjeringa til den kontroversielle presidenten Álvaro Uribe, hadde tidligere overrasket med flere uventede politiske grep etter at han kom til makta. Blant annet tok han initiativ til en lov om oppreisning og tilbakeføring av jord til konfliktens mange ofre. Fredssamtalene startet i et klima hvor den som tok til orde for en annen politikk enn Uribes militaristiske linje, i beste fall ble sett på som naiv og i verste fall ble stemplet som geriljavennlig. Men hvor langt er regjeringa til Juan Manuel Santos og FARC-geriljaen villige til å gå for å skape fred i Colombia? Fins det en politisk vilje til å gi fagbevegelsen og andre voldsrammede sektorer av det colombianske samfunnet en virkelig oppreisning? Og vil en eventuell fredsavtale skape et nytt scenario for sosiale bevegelser og opposisjonelle i Colombia, hvor de kan delta i politisk liv uten frykt for kuler og stigmatisering?

Humberto De la Calle, regjeringas forhandlingsleder i Havanna, konstaterte under pressekonferansen i Hurdal i fjor at det gjelder å avslutte konflikten, slik at FARC kan uttrykke sine ideer uten våpen og med fulle garantier. I bakhodet har både regjeringa og geriljaen drapene på rundt 3000 medlemmer av venstrepartiet Unión Patriótica (UP). Partiet ble etablert under våpenhvilen mellom regjeringa og FARC-geriljaen i 1984 og besto av fagorganiserte, venstreaktivister og intellektuelle, i tillegg til geriljasoldater. Derfor er et av punktene på forhandlingsagendaen å finne mekanismer for at opposisjonen skal kunne drive med politikk uten fare for å bli drept. De la Calle snakket dessuten om nødvendigheten av sosiale endringer i Colombia.

Dette kan skape en åpning også for fagbevegelsen, som bør anerkjennes som en viktig politisk aktør i det colombianske demokratiet. Domingo Tovar, lederen for fagforbundet CUT, ønsker

fredsprosessen velkommen, men er bekymret: Samtidig som regjeringa har valgt å forhandle om fred med FARC-geriljaen, er viljen til dialog med fagbevegelsen fortsatt begrenset. I Colombia eksisterer det en møteplass for trepartssamarbeid mellom denne, regjeringa og næringslivet, men det hele reduseres til forhandlinger om minstelønn. Kravene til fagbevegelsen blir ikke tatt på alvor. Mens minstelønnen i Colombia er på under 2000 kroner i måneden, tjener kongressmedlemmer rundt 63 000 kroner, i tillegg til en rekke frynsegoder som bil og sjåfør.

Det er nødvendig å gjøre noe med de store sosiale skeivhetene i Colombia, som er en av årsakene til konflikten, mener CUT. Forbundet er skeptisk til regjeringas økonomiske politikk, deriblant outsourcingen: Arbeidere med fast ansettelse blir erstattet av arbeidere utleid fra bemanningsbyrå. Det blir opprettet såkalte «kooperativer for assosiert arbeid» hvor arbeiderne ikke har organisasjonsrett. 12 millioner colombianere arbeider i uformell sektor, uten noen rettigheter. Derfor etterlyser forbundet en reell dialog mellom partene i arbeidslivet, hvor de kan diskutere både økonomisk politikk, individuell og kollektiv oppreisning og den grunnleggende retten til liv, frihet og fagorganisering.

– Arbeidet for fred er fortsatt geriljaens og regjeringas «eiendom», sier Domingo Tovar. Men freden er ikke noe man kan vedta ved et forhandlingsbord. Det er en lang prosess som krever at alle sektorer av samfunnet deltar aktivt og diskuterer de utfordringene landet står overfor, deriblant behovet for demokratisering og utjevning av de sosiale ulikhetene.