Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

«Det e langt igjen te Royal Albert Hall. I fra Namsos å te Royal Albert Hall», skrev og sang Åge Aleksandersen i 1975. Han kom så vidt meg bekjent aldri til den kongelige konsertsalen i London, men klassereisen Åge beskriver har han gjort. Og den turen er han ikke aleine om.

Og det er jaggu langt fra Høyblokka på Løvenstad til Leninhøyden i Bergen også – den høyden hvor universitetet i Vestlandets hovedstad ligger. Den reisen gjorde jeg fem år etter at Åge drømte om å gjøre sin. Og i motsetning til Åge: Jeg kom fram og har aldri angret (eventuelt angra) på det.

Kanskje var det fordi jeg reiste med tog, over Hardangervidda – en klassereise skal ta tid, du skal – akkurat som på andre reiser – få tid og anledning til å tenke deg om på reisen.

For hvis du ikke tenker mens du reiser, og ikke minst tenker over hvorfor du reiser, så har du ikke reist i det hele tatt. Da har du bare forflyttet deg – og det er noe helt annet.

Sånn er det med klassereisen også – du må tenke over hvorfor du klassereiser. Og du må ville det. Hvis ikke, bør du ikke, sjøl om du har muligheten til det, gjøre klassereisen – da er klassereisen bare en dårlig vits.

Da jeg kom fram til bestemmelsesstedet den gangen i begynnelsen av august 1980, hadde jeg tenkt meg grundig om og visste at det var dit jeg ville. Ikke for å bli rik, det blir de klassereisende relativt sjelden. Men for å lære noe om livet jeg aldri kunne lære hjemme på Løvenstad.

Og da jeg endelig kom fram – jeg tok nattoget og hadde sovet dårlig – skjønte de nye menneskene jeg skulle bli kjent med knapt hva jeg snakket om, de forsto ikke sosiolekten. Jeg måtte slutte å legge trykket på første stavelse av ordene sånn vi gjør på Løvenstad, radikalt bokmål med a-endelser i tide og utide var språket jeg dro med meg. Det gikk i bannan og det som verre var – og bergenserne skjønte sjølsagt ikke bæra.

Etter tre dager la jeg om språket og har ikke kommet meg helt den dag i dag. Hundrevis av bøker seinere, og etter verbale raptuser med folk som Skjervheim og Johannesen (som dessverre er døde), Skirbekk, Haaland (som døde nylig), Ebbing, Aarebrot og alle de andre rare menneskene i akademikerskogen, er jeg mye rikere på erfaringer enn jeg var før jeg dro hjemmefra.

At jeg la om språket, førte til at de fleste skjønte hva jeg sa, men de forsto meg likevel aldri. Når du er sønn av en tomte- og lagerarbeider, tidligere rallar og krigsseiler og ei husmor og vaskekjerring, og er født og oppvokst på Løvenstad i Rælingen kommune, da ønskes du ikke sånn uten videre velkommen av akademia. In no way, som det heter på akademisk.

Mitt møte med akademia, mitt Royal Albert Hall, har aldri gjort meg verken rik på penger eller annet gods og gull. Men det har aldri vært bortkastet likevel.

Skjønt, å ta med seg den kunnskapen og innsikten du kan få fra akademia tilbake til Løvenstad, er heller ikke å anbefale hvis du vil bevare sjølrespekten og forstanden.

For kommer du fra det stedet og den klassen jeg kommer fra, er det like vanskelig å bli professor i akademia som det er å bli profet på Løvenstad om du sier at du har et mellomfag i filosofi, med særlig vekt på Martin Heideggers ontologi og Jean Paul Sartres «Væren og Intet».

De to verdener er inkommensurable, som det heter på matematisk – det vil si at de ikke er sammenlignbare.

Så kanskje er det like greit å bli hjemme?

Å nei da, så lett er det ikke. Om klassereisen ikke tiljubles av verken samfunnet eller Arbeiderpartiets Raymond Johansen, så kan den likevel være bra for deg.

Og det er i denne sammenhengen faktisk mer enn godt nok. God tur!