Nina Sandås, LO-Aktuelt

nina.sandaas@lomedia.no

Det er ikke noe rart at velgerne i Italia er forbannet på den politiske eliten og de svære privilegiene disse har bevilget seg selv, på den utbredte korrupsjonen i samfunnet, på nedskjæringene i pensjoner.

Men slik de la stemmesedlene har velgerne dessverre kastet fornuften på båten og bundet ris til egen rumpe. Når over halvparten stemmer på populistiske protestpartier med skurker og klovner i spissen, blir landet uregjerlig.

Framgangen for den skamløse Silvio Berlusconi ble større enn ventet. At hver fjerde italiener lokkes av en gjøgler som Beppe Grillo er like beklemmende. Han har ikke noe annet krav og politisk program enn et «Dra til helvete!»

Allerede i dag må velgerne betale prisen for den politiske krisen landet nå befinner seg i. Markedet reagerer på usikkerheten, renten på italienske statsobligasjoner hopper opp og den enorme statsgjelden blir enda tyngre å bære, enn mindre få gjort noe med.

Her kommer en tabloid anbefaling: De nyvalgte parlamentarikerne kan begynne med å redusere antall plasser de sitter på. Nasjonalforsamlingen i Italia har to kamre, Underhuset med 630 representanter og Senatet med 315. Dette antallet inkluderer ikke de såkalte evige senatorene. Tidligere presidenter er automatisk slike og de kan utnevne fem evige senatorer hver.

Ingen andre land i Europa har så mange folkevalgte. I tillegg kommer de 20 regionale styrene. Til sammenligning sitter 435 representanter og 100 senatorer i den amerikanske kongressen.

Et annet iøynefallende trekk ved Italias politiske system er lønningene og kompensasjonene som betales til de folkevalgte. Italia har Europas best betalte folkevalgte, ti ganger bedre enn i Spania og tre ganger bedre enn i Tyskland. Ifølge Spiegel Online lå lønnsnivået på 16 000 euro per måned (120 000 kroner) i fjor. Det er mer enn mange italienere hever i årslønn, hvis de overhodet har en jobb med en ledighet på over 11 prosent.

Tenketanken Vision i Roma avdekket at hver parlamentariker dessuten hever 3 700 euro i måneden for å pleie kontakten med sine velgere. Administrativt ansatte, rådgivere og andre er minst like godt lønnet som politikerne. Pensjonene som kan heves etter bare en ukes som folkevalgt er hinsides.

Riktignok fikk statsminister Mario Monti gjennom et symbolsk lønnskutt for politikerne i fjor, en nedgang på 1 300 euro per måned. Det er likevel en dråpe i havet.

De årlige kostnadene for å drive bare Underhuset i Roma overgår kostnadene for Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Spanias parlamenter. Til sammen. I Italia betaler skattebetalerne 1,6 milliarder euro – 12 milliarder kroner ¬¬– i året bare for Underhuset. Kostnadene er nesten doblet fra 2006.

Det uklare valgresultatet øker sannsynligheten for nye valg, noe som forlenger den politiske usikkerheten. Landet trenger raskt en stabil regjering. En nedgradering av landets kredittverdighet kan vente bak hjørnet. Uroen sprer over landets grenser.

Fra euroen ble innført i 2002 har Italia hatt nullvekst, produktiviteten har rast mens lønningene har økt med 40 prosent. Denne ligningen går ikke opp.

Det er å håpe at mammutparlamentet tar til vettet i alle sammenhenger.