Av Tor Mostue

Her om dagen hørte jeg på radioen at det er 90 år siden 1. verdenskrig (1914 – 1918) tok slutt. Det gjorde at jeg kom på en historie fra den tida – den må være fra seinhøsten 1917. Dette er sjølsagt lenge før min tid (jeg er født i 1943). Men det er en historie jeg har hørt på ulike byggeplasser av forskjellige folk. Og sjøl om disse folka var atskillelig eldre enn meg, er de for unge til å ha opplevd den sjøl. Historia må ha vandra gjennom generasjonene på liknende vis som folkeeventyrene.

Det skjedde altså under 1. verdenskrig. Og som alle kriger var dette en forferdelig affære: Millioner av døde, like mange invalidisert for resten av livet. Og ufattelige materielle ødeleggelser. Dette var en imperialistisk krig. En røverkrig der stormaktene sloss om territorium, innflytelse og råvarer. Rustningsindustrien og storkapitalen ellers høstet enorme profitter, mens arbeiderklassen ble kommandert ut til død og lemlestelse i skyttergravene.

Og oppsiktvekkende nok: Denne krigen blei støtta av arbeiderpartiene i de krigførende stormaktene. Det britiske Labour Party stemte for bevilgninger til «sin» krigsmakt, det samme gjorde arbeiderpartiene i Tyskland, Frankrike osv… Svik og jævelskap på alle kanter!

Men så skjedde det noe høsten 1917. Forfatteren Helge Krog har uttrykt det på denne måten:

«I Europas svarteste natt demret i øst en ny dag. En rød soloppgang!» Revolusjonen var kommet til Russland! Tsaren, føydaladelen og rustningsbaronene blei feid vekk av en allianse av arbeidere, bønder og soldater. Noe av det første det nye styret i Russland gjorde var å trekke alle russiske tropper ut av krigen og slutte fred med Tyskland.

Entusiasmen for revolusjonen, kombinert med forbitrelsen over den meningsløse drepinga i skyttergravene, skapte en voldsom radikalisering av den europeiske arbeiderklassen. Sjøl om Norge ikke deltok i krigen gjaldt dette også her i landet. Sjølsagt også på norske byggeplasser. Akkordforhandlinger kunne gå hardt for seg.

I et murerlag brøyt det ut en voldsom krangel om priser på noe arbeid som skulle utføres. Basen var en sværing. Mesteren tilsvarende liten. Det ene ordet tok det andre. Til slutt mista basen tålmodigheten. Han tok tak i jakka til mesteren og løfta gubben opp på første stillashøyden. «Ikke slå!» skreik mesteren, «du er mye større enn meg!» Da svarte basen: «Da får du gå hjem til far’in og be’n pule på deg et par skifter tel!»