Av Tor Mostue

Jeg begynte som orgarbeider i 1991. Først i 50% stilling og fra 1994 i full jobb. En dag besøkte jeg noen byggeplasser på Hovseter og nedre del av Holmenkollåsen. Ved arbeidsdagens slutt gikk jeg bort til Gressbanen for å ta bussen tilbake til byen. Tvers over veien for bussholdeplassen gikk et par kråker og leita etter mat i grøftekanten.

Plutselig slo en diger hønsehauk ned på den ene kråka. Hauken holdt kråka i et solid grep i de digre klørne sine. Kråka gjorde tapper motstand ved å hakke hauken i brystet. Noen få sekunder etter haukeangrepet kom det flere kråker til. Etter hvert var det en 20 – 30 stykker som etter tur styrta ned mot hauken og forsøkte å hakke den i hue. Det var tydelig at hauken oppfatta situasjonen som ytterst ubehagelig. Rett foren nesa mi blei jeg vitne til en imponerende oppvisning i kråkesolidaritet! Og det på Vestkanten!

Til slutt ga hauken opp. Slapp den angrepne kråka og fløy av gårde i retning Midstua (der for øvrig min daværende sjef Ove Engevik hadde sin residens.) Hele kråkeflokken, inkludert den angrepne, fulgte etter. Nå var det kråkene som var på haukejakt! (Ove Engevik kom for øvrig på jobb dagen etter helt uskadd)

Noen dager etter var jeg på nytt på Vestkanten. Det var en fredag. Når sant skal sies kom jeg ganske fyllesjuk på jobb denne dagen. Og siden fredagen var kort og fyllesjuka ganske plagsom, bestemte jeg meg for å oppsøke en byggeplass i Voksenkollveien. Byggeplassen lå nokså utilgjengelig til. Og jeg regna med at dette besøket, medregna reisetid og gangtid, ville ta hele arbeidsdagen. Jeg gikk av Holmenkollbanen på Voksenkollen stasjon og oppover Voksenkollveien. Og så nedover forbi legeforeningens konferansesenter Soria Moria mot Holmenkollveien. Der lå Gunnar M. Backes byggeplass. Til min store overraskelse var byggeplassen tom for folk. Antageligvis var den ellers befolka av svensker som hadde dratt hjem for å ta langhelg.

For å få i hvert fall noe ut av besøket satt jeg meg ned på en stabbestein, fant fram notisboka og skreiv ned navn på haugen av underentreprenører som var oppgitt på et byggeplass-skilt. Mens jeg holdt på med det kom ei diger elgku fram fra skauen rett mot meg. Men det var ikke det verste. Rett bak elgen kom en bitte, liten elgkalv. Kalven var antagelig vis helt nyfødt. Den var helt skjelven i beina. Enda verre en det jeg hadde vært kvelden før. Hva skulle jeg gjøre? Møte ei elgku med et sterkt morsinstinkt med en nyfødt og forsvarsløs kalv? Skulle jeg løpe? Jeg slo det fra meg. Jeg forsøkte å sitte helt rolig. Men var redd for at hjertet mitt, som dunka voldsomt i brystet, skulle hisse opp elgen. Elgen kom rett bort til meg. Den kom så nærme at jeg kjente lukta av den. Elgen stoppa to meter fra meg, så meg inn i øya, og blåste voldsomt i nesebora. Rett etter forsvant den med kalven på slep ned mot residensen til Stein Erik Hagen (Rimi-Hagen) og videre mot Holmenkollbakken.

Skjælvende kom jeg meg på beina og gikk ned til Fognerseteren for å ta T-banen tilbake til sivilisasjonen. Endelig var jeg på Grønland. Der gikk jeg av og satte meg på puben Star-Gate. For å komme over frykten, og muligens fyllesjuka, helte jeg nedpå tre halvlitere. Jeg var på Østkanten. Endelig var jeg trygg.