Et skritt på veien mot demokrati
100 år etter innføringen av allmenn stemmerett er utfordringen å skape like muligheter for alle menneskers deltakelse.
Regjeringen har bestemt at rammene rundt 100-årsjubileet for innføringen av allmenn stemmerett for kvinner i 1913, er verdiene demokrati, stemmerett, likestilling, deltakelse og representasjon. Fortidas kvinnepionerer skal løftes fram. Blant disse ruver Augusta Paasche Aasen, en rødglødende aktivist og sosialistisk agitator. Hun var kvinnesaksforkjemper og ledet arbeiderkvinneforeningen i byen 1906-1911. Hun satt for Ap i Trondheim bystyre i perioden 1908-1911, som første kvinnelige bystyrerepresentant. En komité nedsatt av formannskapet i Trondheim, hvor LO i Trondheim også er representert, jobber nå fram mange aktiviteter tilknyttet jubileet. I Augustas ånd må søkelyset også settes på utvidelse av demokratiet innen det økonomiske området.
Thranitterbevegelsen var forløperen til den organiserte fag- og arbeiderbevegelsen. Veksten fra 1848 til 1851 var enestående. 30-40?000 menn var organisert, om lag 10 prosent av den mannlige befolkningen over 20 år. I Arbeider-Foreningens Blad skrev Marcus Thrane: «Våkn derfor opp, arbeidere. Foren dere og stå sammen om å avgjøre deres egen framtid. Ha alltid i tankene at enhet gjør sterk. Lag derfor arbeiderforeninger, for dette er det eneste middelet som får de andre til å gi etter.» Det handlet om å gi arbeiderne selvrespekt og tro på at de i fellesskap var sterke nok til å drive igjennom endringer for å skape en demokratisk samfunnsutvikling. Basert på de tidløse verdiene frihet, likhet og solidaritet. En plakett av Marcus Thrane vil bli avduket i Ila 30. april i år, på dagen 123 år etter hans død.
Fyrstikkarbeiderstreiken i 1889 var en stor kvinnestreik mot uverdige og helsefarlige arbeidsforhold. I sluttresolusjonen fra de streikende sto det: «Nu begynner vi å forstå at vi har verd som mennesker, vi også – modigere, selvstendigere og med et nytt syn på livet går vi ut av kampen.» På den tida var valget for mange enten å jobbe som hushjelp hos borgerskapet eller som fabrikkarbeiderske. Å være hushjelp i 1905 er beskrevet i Arbeiderbevegelsens historie: «I de plasser jeg arbeidet som hushjelp, var arbeidstiden lang – ofte altfor lang. I én av plassene sto jeg opp kl. 5 om morgenen, og arbeidet ofte til kl. 11-½ 12 om kvelden. De dager som jeg hadde klesvask, måtte jeg likevel ha alt husarbeidet med matstell og rengjøring. Fri skulle jeg ha hver annen søndag. Jeg fikk da fri på ettermiddagen etter at oppvasken var unnagjort. Noen frihet ellers var ikke bestemt.»
Det var strid om forutsetningene for likeverdig deltakelse. LO-kongressen i 1925 vedtok å motarbeide at både mannen og kvinnen i en familie var i fast arbeid om det ikke var «nødvendig for familiens eksistens». Gifte kvinner hørte til i hjemmet. I 1936 ble spørsmålet mer prinsipielt, og LO vedtok at retten til arbeid skulle være lik for alle, enten de var gifte eller ikke. Men etter 2. verdenskrig ble mannen definert som familiens hovedforsørger. Husmoren ble dyrket i reklame og ukeblader. 1950- og 1960-åra var preget av kvinneundertrykkende holdninger og strukturer. Selv i 1975, FNs internasjonale kvinneår, måtte forsørgede kvinner gå fra jobb i Våler Skurlag selv om de hadde lengre ansiennitet. Mannlige arbeidskamerater var enige med bedriftsledelsen om dette.
Tidlig på 1970-tallet gikk kvinner massivt inn i lokalpolitikken og fagforening-ene for å bedre kvinnenes situasjon. Krav om svangerskapspermisjoner og barnehager vokste. Likestillingsloven av 1978 banet vei for kjønnskvotering og likestillingsavtaler. I 1978 ble kvinnelige konduktører tillatt i NSB. Rett til å bestemme over egen kropp var et arbeiderkvinnekrav fra tidlig på 1900-tallet. Kvinnefrigjøringen og likestillingspolitikken førte med seg økt prevensjonsforskning og mer like moralkoder for menn og kvinner. I 1978 ble arbeiderkvinnenes kamp for selvbestemt abort kronet med seier.
Kampen for likelønn er tidløs. Frem til 1960 sto det om lik lønn for samme eller likt arbeid. En hadde kvinne- og mannstariffer, fordi kvinnelønn ble ansett som tillegg til familieinntekten og mennene hadde et forsørgertillegg regnet inn i lønna. Likelønnskomiteen 1949–1958 innførte prinsippet om lik lønn for «arbeid av lik verdi» på grunn av et sterkt kjønnsdelt arbeidsliv. Å begrense seg til samme arbeid ville ikke ha særlig betydning, og i 1959 ratifiserte Norge ILO-konvensjonen der dette prinsippet ble slått fast. LO og NAF fulgte opp dette i 1961 i en rammeavtale. Kjønnsbestemte tariffer ble gradvis avviklet frem til 1967.
Likestillingsloven § 5 lyder: «Kvinner og menn skal ha samme lønn for samme arbeid eller arbeid av lik verdi». Likevel tjener kvinner i dag i snitt 15 prosent mindre enn menn. Fanene må heves for å fjerne holdninger om mannen som hovedforsørger. Det må det stilles tariffkrav om å videreutvikle garantiordninger i privat sektor. Stortinget må avsette likelønnspotter i offentlig sektor som arbeidslivets parter forhandler fordelingen av.
100 år etter innføringen av allmenn stemmerett er utfordringen å skape like muligheter for deltakelse. Ifølge SSB er det om lag 600 000 nordmenn som jobber deltid, hvorav 90 prosent er kvinner. 100 000 av disse ønsker heltid. Stortinget kan rette opp dette ved å lovfeste retten til heltid. For å styrke arbeiderklassens demokratiske innflytelse i bedriftene, må ervervsloven gjeninnføres. For å styrke demokratiet og arbeidsplassdemokratiet må det offentlige eie og drive velferdstjenester i egenregi, og bruk av anbud avvikles. Kvinnenes stemmerettsjubileum er et godt grunnlag for å mobilisere til at stemmeretten brukes ved Stortingsvalget 9. september 2013.
(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 4/2013)
