Mellvin Steinsvoll, tidligere distriktsseketær i LO

Arbeiderpartiets valgseier i 2005 og 2009, skjedde i stor grad som følge av velordnet innsats fra fagbevegelsen. Arbeiderpartiets valgseier var først og fremst seier for landet, men også seier for arbeidstakerne og arbeidstakernes demokratiske mulighet til å påvirke utviklingen i landet vårt.

Vi opplever stadige angrep på fagbevegelsens bruk av ressurser til Arbeiderpartiets valgarbeid. Disse angrepene mener jeg fagbevegelsen lett kan leve med. Fagbevegelsens ressursbruk er demokratisk forankret. De beskeste angrepene kommer som oftest fra personer og organisasjoner som selv yter millioner til blant andre Høyres valgkamp. Vi skal videre ikke glemme at det er de samme som stadig vekk angriper arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår og skriker om moderasjon, mens de selv tar ut lønnsmidler i mange millionersklassen per år. Det hører også med at flere av disse som roper om moderasjon blant arbeidstakerne, flytter sine formuer ut av landet for å unngå skatt. Kanskje det er skattelette de «kjøper» seg ved å gi høyresiden millioner som støtte til valgkampen.

Arbeidstakerne i Norge, trenger å ha sterk innflytelse på politikerne. All erfaring sier oss at det er når den politiske makten har forankring i arbeiderbevegelsen, arbeidstakerne har størst innflytelse. Historien viser også klart hva som skjer når høyresiden i norsk politikk sitter med makten. Mennesker har lett for å glemme, men angrepene på arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår bør vi ikke glemme. Et eksempel som vi i alle fall ikke glemmer, er det som skjedde med Arbeidsmiljøloven under Høyre-dominert Bondevikstyre. Vi husker også godt at det var en av den rødgrønne regjeringens første jobber i 2005, å rette opp igjen den svekkelse av arbeidstakernes rettigheter i loven, som Bondevik hadde foretatt.

Det er slett ikke alt som de rødgrønne foretar seg, som fagbevegelsen er like godt fornøyd med, men du verden for en fordel det er å kunne være nær der avgjørelsene skjer. Det meste blir mye enklere da. Hvis vi ser helhetlig på det, og samtidig setter arbeidstakernes utvikling i et historisk lys, mener jeg at det blir lett for oss å avgjøre hvilke stortingspolitikere fagbevegelsen er avhengig av også etter valget i 2013.

Det er en god stund til statsministeren for neste stortingsperiode skal utpekes. Jeg er slett ikke sikker på at det blir Erna Solberg. Med den kjennskap jeg har til fagbevegelsen, er jeg relativ trygg på at et stort flertall av LO-forbundenes 900?000 medlemmer, vil ha noe av historien og mye om fremtiden i tankene, når de skal gjøre sitt valg 9. september 2013. En politikk som har som mål å arbeide mot arbeidstakerne, arbeide for en storstilt privatisering av offentlige tjenester, og ikke minst, enda mer til de som har mer enn nok fra før, bør ikke passe for fagbevegelsens medlemmer.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 4/2013)