Solfrid Rød (Fontene)

Den bevisste forbruker kan når som helst bytte strømleverandør og mobilabonnement, og få en tjeneste som er billigere og bedre tilpasset hennes behov. Samme logikk kan overføres til alle livets områder, mener høyresiden, og satser på valgfrihet som mantra i valgkampen. Et godt retorisk grep. Ingen kan jo være imot frihet. Men hvor frie er valgene våre egentlig?

Den siste uka har debatten rast om mor og far og barn, og arbeid og samfunn. Det er godt dokumentert at en egen fedrekvote var det som måtte til for å få far hjem til de minste. Likevel vil Høyre fjerne den, fordi den svekker familiens valgfrihet. Å fjerne fedrekvoten åpner alle dører for mødre som anser foreldrepermisjon som kvinners privilegium og for arbeidsgivere som vil tilbake til den tida mannlige ansatte ikke tok permisjon. Begge deler finnes. Altså vil Høyres forslag i praksis innskrenke fedres valg.

Valgfrihetens apostler har som motto at en hver vet best for seg selv. Helst vil de ha fleksibel skolestart og fleksitid for alle elever, men her har de så langt møtt motstand fra lærere og andre som ser at det da vil bli umulig å bygge fellesskap i skolen.

Frie valg har også ikke-intenderte konsekvenser, og ikke alle valg er like informerte. I Oslo må 15-åringer velge mellom et trettitalls videregående skoler. Ofte er det nokså uklart hva som gjør at noen skoler har bedre rykte enn andre. Skolene utenfor sentrumskjernen vet at de ligger tynt an, så de byr på cola, skolebrød og glansede brosjyrer for å lokke elever til seg. I år har den mest populære skolen 448 søkere til 168 plasser, mens den minst populære kun har 27 søkere til 254 plasser. Vi vet ikke om dette systemet gir ungdom bedre utdanning. Det vi vet er at de blir omgitt av folk med samme karaktersnitt som seg selv, og at mange kommer til å kjøre mye buss og t-bane for et studietilbud de kunne fått i nabolaget.

Der skolene har karakterer å vise til, er det verre med barnehagene. Mens folk flest er sjeleglad de i det hele tatt får en plass, har Høyre bekymret seg for hvordan foreldre skal kunne velge riktig barnehage. Og kommet opp med ideen om et barnehagebarometer, en nasjonal kvalitetsportal som gir poeng basert på alt fra inneklima og kosthold til ansattes sykefravær. Linda Hofstad Helleland, som trolig blir barneminister hvis Høyre vinner valget, synes barometeret er en kjempegod ide. Det er nyttig å vite at hun vil la foreldre slåss om de gode plassene i stedet for å sørge for kvalitet i alle barnehager.

Det er selvsagt ikke tilfeldig hvilke foreldre som vil bruke tid og krefter på et slikt barometer eller hvem sine barn som går på de mest populære skolene. Akkurat som det ikke er tilfeldig hvem som jobber deltid. Pussig i grunnen at noe som angivelig er et fritt valg er så ujevnt fordelt. 40 prosent av kvinnene jobber deltid, mot bare 14 prosent av mennene. Aller mest deltid jobber kvinner med lav utdanning. De fortsetter å jobbe deltid lenge etter at småbarnsfasen er over. Hva er det med disse jobbene? Hva er det med arbeidslivet generelt, og med familien, som gjør kvinner jobber så mye mindre enn menn? Dette er spørsmål som havner i valgfrihetens blindsone. Når alt er resultat av frie valg, finnes ikke klasse, kjønn og strukturer. Det er besnærende, men det har lite med virkeligheten å gjøre.