I et øyeblikks matthet blir jeg stående å stirre ned i doskålen, ute av stand til å ta noen beslutning. «Nei, nei» sier poden og smetter forbi meg med noe mørkt i høyre hånd. Vi starter en vill jakt rundt stuebordet. Jeg med tannbørsten i hånden, han med dobørsten. Guttungen hviner av fryd idet han blir innhentet. «Mer! Mer!»

«Au, au» sier poden og strekker seg så lang han er etter saksen på bordet, mens krakken han står på sklir faretruende bakover. De små fingrene klarer så vidt å fange saksehodet, og han holder trofeet triumferende opp mens han vifter advarende med venstre pekefinger: «Farlig!» Jeg rekker akkurat fram før katastrofen er et faktum og forbanner i mitt stille sinn IKEAs barnevennlige møbelløsninger.

«Er du ferdig?» spør jeg da middagsmåltidet har glidd fra næringsinntak over i lek. «Skal mamma ta tallerkenen?» Han kikker smørblidt opp på meg, smiler og ser tilsynelatende uinteressert en annen vei før skålen plutselig farer gjennom luften. Som en håndballkeeper kaster jeg meg etter den flyvende tallerkenen, men for sent. Den smeller i gulvet så tomatsausen spretter oppetter veggene. «Oi!» sier pjokken fornøyd, som om resultatet av øvelsen kom som en overraskelse.

«Mamma!» roper poden ute fra gangen, og det slår meg at det har vært usedvanlig stille fra den kanten det siste minuttet. Jeg skynder meg ut med stekespaden i hånden og ser det blide åsynet til en liten gutt som er svært fornøyd med seg selv. Veggene i gangen har fått fin strekdekor i svart og rødt, og guttungen vifter ivrig med fettstiftene han holder i hånden.

Rakkerunge. Bøllefrø. Trollunge. Lille pøbel…

«Kos,» sier poden og legger de korte, lubne armene rundt halsen min. Ja da, vennen min, du er tilgitt. For alt sammen…

ragnh

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 5/2013)