Mobilisering for syerskene
Fagorganiserte tekstilarbeidere forfølges og trakasseres. Arbeidsforholdene er uverdige. Kleskjedene her hjemme ser en annen vei.
Keo Rin hadde blitt banket opp av folk som sto fabrikkledelsen nær. Han og kollegaer fra fagforeningen C.CAWDU hadde støttet et antall urettmessig oppsagte arbeidere under en markering utenfor fabrikken E Garment, en halvtimes kjøring fra Kambodsjas hovedstad. Plutselig dukket det opp en gjeng med kjepper. Metallbiter var festet til kjeppenes ende for ekstra slagkraft.
Keo trekker opp skjorta og viser meg: Det lange kuttet på magen hans er et synlig og smertelig tegn på forholdene ved E Garment – og på rammebetingelsene ved mange andre tekstilfabrikker i produsentland. At fagorganiserte og tillitsvalgte ofte er utsatte er godt kjent: de blir utskjelt, trakassert, blir ikke forfremmet, de mister jobben, blir svartelistet som jobbsøker, utsatt for vold. Noen blir drept. Slik skremmes individuelle arbeidere fra å gjøre sin stemme hørt, og slik undergraves den reelle muligheten til å organisere seg. Her ligger en av de største utfordringene for internasjonal fagbevegelse: Hindringene på nasjonalt nivå som gjør at medlemspotensialet, den kollektive styrken, ikke blir realisert fullt ut. Globalt er andelen tekstilarbeidere som er organisert sannsynligvis under 10 prosent; i mange land er tallet enda lavere. Fagforeninger og menneskerettighetsorganisasjoner i Bangladesh har erfart særs vanskelige kår etter de store demonstrasjonene for økte lønninger sommeren 2010. Ledende skikkelser hindres fortsatt i sitt arbeid, og organisasjoner får ikke fornyet den nødvendige tillatelsen fra myndighetene til å drive sitt arbeid. Arbeiderrettighetsaktivister skremmes til taushet, og de meget få tekstilarbeiderne som tør å organisere seg må velge mellom altfor mange organisasjoner med altfor svak organisering og politisk gjennomslagskraft.
I en globalisert verden er streikevåpenet svekket. Syerskene er kanskje en av verdens letteste arbeidstakere å bytte ut, og relokaliseringsspøkelset puster fagforeningene i nakken. Er det en «vanskelig» fagforening ved en fabrikk eller «krevende» masser som demonstrerer for en lønn de kan leve av, finnes det en overflod av andre tekstilfabrikker. Så lenge kleskjedene finner fram til noen som kan levere i henhold til krav om design, tid og pris, forsetter business as usual. Kjøperne kan bruke ordreboka på en annen fabrikk med omgivelser som firer på kravene, eller flytte produksjonen til et annet land. Alternativet er å flykte inn i såkalte «Free Trade Zones», avgrensede områder som er skapt for å trekke til seg fabrikker og utenlandsk kapital mot løfte om å kunne drive butikk uten skatteforpliktelser. En annen uønsket kostnad investorene som regel slipper unna er brysomme fagforeninger. Spørsmålet er om relokaliseringsspøkelset kan røkes ut ved at fagbevegelsen og alliansepartnere stiller krav til storselskapene om å forbli der de er – og betale prisen for en levelønn og bedre arbeidsforhold.
Bruken av korttidskontrakter sprer seg eksplosjonsartet. De er et speilbilde på et fagforeningsfiendtlig klima og undergraver samtidig retten til å organisere seg. Kontraktene, ofte med varighet på 3–6 måneder, gjør at jobbsikkerheten smuldrer opp. De temmer rettmessig kritikk fra de ansatte som frykter at kontrakten ikke vil bli fornyet, og innskrenker arbeidernes rett til sosiale goder. Alle som har et arbeid burde også ha rett til en fast kontrakt. Det burde være en av kleskjedenes viktigste forutsetninger ved avtale.
Utstrakt hemmelighold i leverandørkjeden er en annen utfordring. Fagbevegelse, på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå, må inngå allianser og jobbe systematisk for å rive kulissene til de store kleskjedene. Det finnes absolutt ingen gyldig grunn, sett fra et arbeiderrettighetsperspektiv, til at H&M, Dressmann, Vero Moda, Zara eller noe annet selskap, ikke skal være åpne med hvor de får sine varer fra, eller hvilke mangler deres kontrollrapporter avdekker. For dette kan være livsfarlige hemmeligheter. Brannene ved Ali Enterprises (Pakistan), Tazreen Fashion og Smart Fashion (begge Bangladesh) krevde i løpet av tre måneder minst 439 liv, skadet enda flere og etterlot et ukjent antall pårørende i dyp sorg og økonomiske vanskeligheter.
Ulykkene kommer og går, som om det nærmest var en uunngåelig del av produksjonen. Det brenner, og kleskjedene mobiliserer for å forklare det uforklarlige: At de hadde et kontrollteam på fabrikken så sent som for tre måneder siden, og at det da fantes både brannslukkingsutstyr og nødutgang. En fabrikk kollapser og kommunikasjonsansvarlig i merkevarekjeden prøver å forsvare det uforsvarlige: At de ikke visste at deres gensere ble produsert ved fabrikken. At de har blitt lurt av fabrikkeieren (selv om denne upålitelige leverandøren hadde blitt brukt i en årrekke!). At ingen hadde meldt ifra om voksende sprekker i veggene. Unnskyldningene er mange og hårreisende dårlige. Journalistene strømmer til for å dekke tragediene, men få stiller det grunnleggende spørsmålet: Var det noen i selskapets CSR-team som på noe tidspunkt etterlyste, endog krevde, at fagforeningsfrihet og retten til å organisere seg var sikret?
De gjentatte avsløringene om begredelige arbeidsforhold og nyhetene om ulykker som krever hundrevis av liv, setter ikke bare fagbevegelsen i produsentland på harde prøver. De er, eller burde i hvert fall være, en utfordring for fagforbund i forbrukerlandene. Hvordan kan man involvere egen medlemsmasse, ansatte i for eksempel kontor, butikk eller transport, til å skape et press for at faglige rettigheter sikres dem bak symaskinen eller i pakkeavdelingen? Hvordan kan man redusere byråkrati, reagere raskere og holde fast ved saker inntil en løsning, eller et nederlag, setter punktum for bestrebelsene?
Norske myndigheter har gjennom ulike tiltak og utspill satt søkelys på arbeidsbetingelsene i klesindustrien. Noe av det mest konkrete den sittende regjeringen kan gjøre for å bidra til levelige lønns- og arbeidsforhold for Durudee i Thailand og Rashid i Bangladesh, er å stille klare krav til hvilke arbeidsbetingelser varer til bruk i offentlig sektor skal produseres under. Hvilken politiker vil si nei til at klær, tekstiler og andre varer til norske sykehus eller skoler skal være produsert med respekt for grunnleggende menneskerettigheter?
(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 5/2013)
Mest lest
TRENGER FOLK: På den spanske ambassaden på Frogner i Oslo er det tre ledige stillinger, med en årslønn på rundt 250.000 kroner.
Kai Hovden
Reagerer på ambassadelønn: – Sjokkerende lavt
Brian Cliff Olguin
Butikkansatte får ny lønn
BITTERT: Per Olav Truberg har jobba mange år i matindustrien. Takken var oppsigelse da han havna i operasjonskø med et trøble kne.
Erlend Angelo
Per Olav mistet jobben i operasjonskø: – Det er veldig sårt
BELASTENDE YRKE: Frisør og tillitsvalgt Kaja Aga Gaarder tar smertestillende for å klare arbeidsdagen. Etter en bilulykke har hun daglige smerter. Men hun tok smertestillende på jobb også før ulykken. Her fikser hun håret til Victoria Gjone.
Jan-Erik Østlie
Bruken av smertestillende øker: Kaja starter alltid arbeidsdagen med en Paracet
Unni tar gjerne på seg ekstra vakter. Hun elsker å gjøre en forskjell.
Eirik Dahl Viggen
Unni (65) var lei av livet som pensjonist. Da gjorde hun et uvanlig valg
Roy Ervin Solstad
Han er blant dem som har kommet med fete lønnskrav
OPPGJØR: Årets lønnsoppgjør står for døren og elektrikerne starter sine forhandlinger 22. april. Her er en Bravida-montør i sving med akkordarbeid på Drammen sykehus tidligere i år.
Leif Martin Kirknes
Når får du ny lønn? Disse datoene må du merke deg
Håndverkere oppgir en høyere bruk av narkotika enn gjennomsnittet. Elektrobransjen frykter det kan føre til flere farlige situasjoner og ulykker på arbeidsplassene.
Leif Martin Kirknes
Økt kokainbruk blant unge elektrikere
Martine Lie satser på at et par måneder med permittering går greit.
Erlend Angelo
Potetmangel gir permitteringer i Bama
FLEST KVINNER: I rapporten kommer det fram at det ofte er unge kvinnelige ansatte, både med norsk og utenlandsk opprinnelse, som er skadelidende.
Colourbox.com
Renholdere trues med at de mister jobben om de er syke
Mats Ruland har allerede fire oppgjør på sitt bord, og skal i gang med mekling uka etter påske.
Leif Martin Kirknes
Lønnsoppgjøret: Brudd i tre nye oppgjør
Renovatørene Markus Michalsen Helmundsen (t.v.) og Svein Øyvind Syse Johansen er godt kledd i gule refleksjakker, arbeidsbukser og vernesko. De får dekket alt arbeidstøy av jobben. Det får ikke barnehageansatt Alexander Filiberto (i midten).
Jan-Erik Østlie
Alle tre jobber i kommunen, men bare to får dekket alt arbeidstøy
HENTER I BARNEHAGEN: Fengselsbetjent Jørgen Myrvold samler overtid for å ha et hjem til barna. Han er helt avhengig av et godt lønnsoppgjør for å fortsette i fengsel.
Eirik Dahl Viggen
Jørgen (29) overlever på overtidstimer
Heiko Junge / NTB
Vær obs på dette hvis du må jobbe i påska
NÆRMERE INDUSTRIEN: Arbeidsgivere og arbeidstakere har signert på at bussbransjen må nærme seg gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, men NHO Transport vil likevel holde seg innenfor rammene til den konkurranseutsatte industriens lønnsoppgjør.
Rodrigo Freitas / NTB
Uansett hva industriarbeiderne får i lønnstillegg, krever bussjåførene mer
Høyres Henrik Asheim er glad for å ha fått pensjonsforliket gjennom - og håper endringen er på plass allerede neste år.
Jonas Fagereng Jacobsen
Høyre vil ha superrask behandling av nye pensjonsregler
MÅLRETTA: Butikkansatt Ali Rahimi forteller arbeidsminister Tonje Brenna hvor hardt han har jobba for å lære seg norsk og få et normalt liv etter flukten fra Afghanistan.
Brian Cliff Olguin
Ali kom fra Afghanistan som 17-åring. Han lærte seg norsk gjennom butikkjobben
BLITT BEDRE: Etter at de fikk tariffavtale, syns tillitsvalgt Benjamin Jacobsen at samarbeidet med ledelsen har blitt bedre.
Herman Bjørnson Hagen
Sjefen mente de ansatte sluntra unna. Da begynte ballen å rulle
Knut Viggen
Tidligere LO-leder blir korrupsjonsjeger
Debatt
Felles for mange som deltar i debatten, er at de ikke er unge lenger. De fikk barn i en litt annen verden, skriver Helle Cecilie Palmer.
Agenda Magasin