LO i Nordland, og ikke minst medlemmer og tillitsvalgte i de bransjene Fellesforbundet organiserer, har arbeidet lenge for å få konsekvensutredet de uåpnete delene av Nordland VI, samt Nordland VII og Troms II. Først og fremst for å få forståelse for at en fornuftig bruk av naturresursene våre, også mulige petroleumsresurser utenfor kysten, vil være av avgjørende betydning for landsdelens framtid. Naturresurser som grunnlag for verdiskaping, enten det nå er fisk (inkludert havbruk), kraft, mineraler eller skogen på Helgeland, og nå kanskje også olje og gass, er nemlig det som gjør at det fortsatt bor folk fast her oppe. Slik vil det i overskuelig framtid fortsatt også være, i alle fall dersom vi skal unngå å bli bare en vakker kulisse for folk på besøk eller ferie.

Befolkningsutviklingen i Nordland gir grunn til uro for oss som vil ha vekst og utvikling i landsdelen. Innbyggertallet i Nordland er nå omtrent det samme som i 1960, altså for vel femti år siden, mens landets befolkning totalt har økt med omkring 1,4 millioner. Og uten sammenligning for øvrig: Rogaland, som i 1960 hadde tilnærmet samme befolkningstall som Nordland, har i samme periode hatt en økning på nesten 200 000.

Enda mer bekymringsfullt er det at antallet innbyggere i Nordland mellom 60 og 69 år i løpet av fem år har økt med over tjue prosent, mens antallet mellom 20 og 40 år i samme tidsrom er redusert med ti prosent!

Vi klarer ikke å snu denne utviklingen bare ved å satse på våre tradisjonelle næringer. Nordland har vært, og er fortsatt, et stort fiskerifylke og denne næringen er viktig. Fangstkvantum og eksportverdi har økt betraktelig, men antallet fiskere går stadig nedover. Det er nå omtrent like mange ansatte i bedriftene i Mo Industripark som det er yrkesaktive fiskere i Nordland, og stadig legges det ned fiskebruk og fiskeindustri langs kysten.

Fiskerinæringa er en del av grunnmuren i landsdelen, og Nordland skal også i framtida være et stort fiskerifylke. Vi må likevel ikke ha urealistiske forventninger til at denne næringen alene kan berge bosettingen i fylket. Også fiskeresursene skal forvaltes på en bærekraftig måte, vi kan i framtiden ikke forvente noen vesentlig øking av kvotene, og fangstmetodene blir stadig mer effektive. Skipstrafikken langs kysten, eget og andres overfiske og skadelig trålvirksomhet, er nok en betydelig større trussel mot fiskeresursene enn petroleumsvirksomhet noen gang kommer til å bli.

Reiselivsnæringen er en annen viktig næring for Nordland, og som ofte blir vist til som næringen som skal redde bosettingen i landsdelen. Jeg er blant de som har stor tro på at turisme og reiseliv har utviklingsmuligheter, og at næringen har et betydelig verdiskapingspotensial. Men også her må vi være realistiske. Nordnorsk reiseliv består i hovedsak av mange små virksomheter med liten inntjening. De fleste opererer i en kort sommersesong. Man får ikke ungdommen til å bosette seg i landsdelen for å jobbe deltid i ei sterkt sesongbetont næring med liten inntjening, og dermed kanskje ha jobb bare to–tre måneder i året!

Vi må altså ha flere ben å stå på, og det ene utelukker ikke det andre, heller tvert i mot. Spør for eksempel hotellnæringen i Hammerfest om hva anlegget på Melkøya betyr for dem! Eller som Geir Solheim, direktøren for NHO Reiseliv i Nord-Norge, uttrykker det: All annen næringsvirksomhet, også petroleumsvirksomhet, er bra for reiselivsnæringen i Nord-Norge. Det er ikke spørsmål om olje eller fisk, petroleumsindustri eller reiseliv. Flere ti-års erfaring har vist at petroleumsnæringen, med tilhørende leverandørindustri, lever i utmerket sameksistens med andre allerede etablerte næringer, ja at de heller styrker dem.

Fellesforbundet krever derfor at det igangsettes konsekvensutredninger av disse områdene umiddelbart etter valget. Vi som arbeider og bor i landsdelen, har krav på å få vite hvilke muligheter disse resursene kan gi oss!

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 5/2013)