LOs fylkes-konferanseRogaland

Norge har bygd opp en velferdsstat med god fordeling av verdiskapinga. Olje, gass og vannkraft eies av fellesskapet og har vært med på å bygge samfunnet slik vi kjenner det. EØS-avtalen svekker den politiske kontrollen med nasjonale naturressurser over tid.

EØS-avtalen fremmer først og fremst konkurranseutsetting og privatisering. Ingen tjenester skal i større grad unntas, heter det i avtalen. Det største problemet med privatisering er overføring av verdier fra fellesskapet til private aktører, samtidig som direktiver fra EØS og EU fjerner nasjonal styringsrett på viktige politiske områder.

Noen eksempler:

– I fjor, før sommerferien, vedtok Stortinget å endre petroleumslovens § 10-2, slik at det ikke skal være mulig å ta distriktspolitiske hensyn ved ilandføring av olje og gass. Bakgrunn var at ESA mente distriktspolitiske hensyn var konkurransevridende.

– I 2001 ble EUs gassmarkedsdirektiv en del av norsk lov via EØS. Direktivet øker konkurransen, gir gasskjøperne mer innflytelse og ESA må godkjenne avtalen. Politikerne har gitt fra seg mer styringsrett. Det var i følge Dagens Næringsliv beregnet et årlig tap på 9 mrd. kroner for Norge.

– I 1995 kom lisensdirektivet på plass. Også her ga politikerne fra seg styringsrett. Norge har retten til oljen og gassen på kontinentalsokkelen, men kan ikke bruke den til å fremme nasjonale næringsinteresser.

– Olje og energiminister, Ola Borten Moe, omorganiserer NVE i henhold til EUs 3.energipakke som kommer via EØS. Omorganiseringa medfører at gass- og elektrisitetsmarkedet blir enda mer frikopla politisk styring. Det skal bli mer handel over grensene og kraftkabler bygges sørover.

På område etter område og på ulike måter svekkes styringa og kontrollen med viktige norske interesser. Dette skjer blant anna gjennom utskilling av hel- eller deleide statlige foretak med markedsretting som målsetting. Selskapa splittes videre opp slik at det blir enda vanskeligere for politikerne å ha kontroll.

Private øker sin del av overskuddet på bekostning av fellesskapet. Dette skjer i Norge i stort omfang ved privatisering og konkurranseutsetting gjennom EØS-avtalen og ulike direktiv og EU- dommer. Kontrollen med de virkelige verdiene i Norge gir norske politikere fra seg. På område etter område skjer det med bakgrunn i EU, EØS-avtalen og de fire frihetene. EØS-avtalen har blitt noe annet en det som ble forespeilet i 1992. Direktivene som kommer overfører nasjonal beslutningskompetanse til organer utenfor Norge.

LOs fylkeskonferanse i Rogaland krever derfor at EØS-avtalen reforhandles, med sikte på å redusere avtalens inngripen i norsk politikk. Områder som er vesentlige for den norske samfunnsmodellen, som arbeidsliv, offentlig sektor og forvaltning av naturressurser, må tas ut av avtalen. Dersom en slik reforhandling ikke skulle lykkes, må man vurdere å si opp EØS-avtalen.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 5/2013)