Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Arbeiderpartisekretæren Raymond Johansen advarer mot gatas parlament – de som driver utenomparlamentarisk politikk fordi parlamentene verken hører på dem eller har plasser til dem. Å kaste vrak på disse engasjerte aktivistene er en underlig og lite klok politisk strategi fra en rødgrønn politiker i et valgår.

Noen av oss trodde at de rødgrønne nettopp sto på siden til de politiske stemmene som markerer støtte til de arbeidsløse og nødlidende, enten de befinner seg i Hellas eller andre steder. Noen av oss trodde at de rødgrønne ville fattigdommen til livs. Det sa de i hvert fall på Soria Moria i 2005.

I dag roper de nyfattige ut sin frustrasjon på gater og torg over hele Europa, og mer og mer har de den europeiske fagbevegelsen med seg. Det er enn så lenge ganske stille i Norge, men vi hører ropene fra Sør-Europa. De blir høyere og høyere, sterkere og sterkere.

Nå har også Jens Stoltenberg, statsministeren og Arbeiderpartiets leder, kastet seg inn i heksejakten. Han priser det fagligpolitiske samarbeidet – som jo primært er et sosialdemokratisk prosjekt i Norge – og sa for noen uker siden følgende til ABC-nyheter: «Ser vi oss rundt i Europa, ser vi fagbevegelser som ikke er med i sånt samarbeid, ikke er med på å ta ansvar, men er blitt rene kamp- og protestorganisasjoner». Les hele saken her

Dette sa han til og med på et ekstraordinært representantskapsmøte i Fellesforbundet, LOs største forbund i privat sektor. Hvor er det blitt av de sosialdemokratiske verdiene? Husker ikke Stoltenberg hvor han kommer fra? Det ikke er så veldig lenge siden Arbeiderpartiet sjøl var en ren kamp- og protestorganisasjon? Har han glemt det? Er det denne historien statsministeren ønsker å løpe fra?

Det fagligpolitiske samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og LO, og trepartssamarbeidet mellom regjeringen, arbeidsgiverne og fagbevegelsen, er godt innarbeidet og har fostret mye god velferdspolitikk.

Skjønt, samarbeidet fungerer bare konstruktivt for fagbevegelsen dersom det sitter sosialdemokrater i regjeringen. Hvilken fordel LO og resten av fagbevegelsen kan ha av et trepartssamarbeid med en regjering bestående av Høyre og Fremskrittspartiet, veit vi ikke. Men LO vil i hvert fall få langt mindre makt. Og NHO mer.

Mener statsministeren på ramme alvor at fagbevegelsens eneste politiske arena er i det fagligpolitiske samarbeidet med hans eget parti? Eller at trepartssamarbeidet er en eneste stuereine kanalen å drive politikk gjennom?

Hvis det norske sosialdemokratiet med Arbeiderpartiet som lokomotiv ønsker en politisk samling og mobilisering på venstresida for å demme opp mot Erna Solberg og Siv Jensens regjeringsambisjoner, så er ikke medisinen å mistenkeliggjøre all annen politisk virksomhet enn den som står nedfelt i partiets eget handlingsprogram og politiske praksis.

Om ikke statsminister Stoltenbergs holdning til det han betegner som «europeiske fagbevegelser som ikke tar ansvar, men er rene kamp- og protestbevegelser» får Trygve Bratteli og Haakon Lie til å rotere i grava, så føler jeg meg ganske sikker på at både Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen roterer om kapp med naboens snøfreser.

Om vi ikke skal ta på politisk alvor den voksende folkemengden som nå viser sin rettmessige harme i Europas gater, vanlige folk som kunne vært deg og meg om vi ikke bodde i Norge – hvem skal vi da lytte til? Vi skal vel sjekke om de som må betale regninga for krisa i Europa har riktig partibok?

I årene etter krigen kunne Arbeiderpartiet vinne valgene aleine. Partiet oppførte seg som kjent deretter. Denne tida er forbi. Om ikke dagens sosialdemokrater anerkjenner de politiske kreftene som ønsker seg et Europa tuftet på solidaritet og medmenneskelighet, så taper de valget.

Min påskeappell til landets Statsminister og andre sosialdemokrater: På vegne av alle de unge i europeiske «kamp- og protestorganisasjoner» – folk som du og dere har så lite til overs for – og de mange gamle, trofaste aktivistene verden over som i en mannsalder ALDRI har støttet andre politiske partier enn venstresida: Slutt og trekk kommunistkortet! Disse menneskene er så grundig lei dette. I tillegg har kortet gått ut på dato.

Med den politikken og retorikken statsministeren nå fører, graver han sin egen politiske grav. Det er verken Arbeiderpartiet, den politiske venstresida eller fagbevegelsen tjent med.

Så hører jeg atter en gang stemmen til de som mener at ovenstående tanker er som bensin på bålet for en mulig blå blå regjering til høsten. At de rødgrønne taper stemmer ved å få kritikk. Det foreligger ikke et fnugg av dokumentasjon på at en sånn påstand er riktig. Det kan like gjerne være omvendt.

Hvis noen skulle være i tvil – det er dét jeg både håper og tror.