Jan-Erik Østlie (LO-Aktuelt)

Hovedingrediensene i den europeiske økonomi- og finanskrisa, som i all hovedsak har gått utover vanlige lønnsmottakere, arbeider- og middelklasse, folk flest – som kriser av denne typen alltid gjør – er at så vel det private som det offentlige forbruket er blitt for høyt.

Privatpersoner, og ikke minst banker og andre med økonomiske muskler, har brukt mer penger enn det er dekning for. De, og særlig portugisere, italienere, irer, grekere og spanjoler (PIIGS-kameratene), har levd på penger de ikke hadde. Eller lån, som det også kalles. Dermed oppsto det til slutt en gigantisk gjeldskrise. Både befolkningen, bankene og de nevnte statene sjøl oppdaget plutselig, til tross for advarsler, at de var bankerott. Gjelda måtte betales, men hva skulle de gjøre?

Det som gjøres over hele Europa, til tross for prisverdige protester fra aktivister og gatas parlament, er å sende regninga til vanlige lønnsmottakere, til folk flest. Velferdsordninger demonteres, lønningene til de som fortsatt har jobb reduseres og arbeidsledigheten stiger.

Bankene, lokomotivene og krisas pådrivere, slipper unna. Da bankene trodde de hadde mer enn monopolpenger, lånte de ut til gud og enhver mann og kvinne. Og tjente gode penger så lenge festen varte. Da de oppdaget at egen lommebok var tom, eller bare inneholdt lekepenger, sendte også de regninga til sine låntakere – til vanlige lønnsmottakere, til folk flest.

Men folk flest har ikke annet enn sin egen fortvilelse og frustrasjon å betale med, og det er en valuta som bankene ikke kan bruke til noe som helst. Dermed fikk bankene pengene til å drive sin spekulasjonsvirksomhet videre fra EU, stater og regjeringer. Enten som gunstige lån eller som såkalte «redningspakker».

Så vidt jeg kan se har vanlige lønnsmottakere, folk flest i Europa, verken fått gunstige lån eller andre «redningspakker». De fleste av dem har isteden mistet jobben.

Dette er Europa, særlig Sør-Europa – i Norge gjør vi det annerledes, har et nesten samstemt politisk miljø her til lands hevdet i lang tid. Men hvor sant er dette? Når DNB, landets suverent største bank med staten som en betydelig eier, nå nylig satte opp renta for vanlige lønnsmottakere, folk flest – så gjorde de det fordi regjeringen varslet strammere rammevilkår. Den rødgrønne regjeringen vil at bankenes egenkapital skal være solid, og mye større enn den er i dag.

Med bakgrunn i hva som har skjedd i Europa er regjeringens strategi med solide banker ingen dårlig idé, snarere tvert imot. Det som er en dårlig idé er å sende regninga til vanlige lønnsmottakere, folk flest. Regninga bør, må og skal bankene ta sjøl. Og for å si det litt forsiktig: Bankenes norske hovedaksjonærer og direktører har penger å betale regninga med! Det blir nesten patetisk når regjeringen krangler med DNBs ledelse om hvem som har skylda for den siste renteøkningen. Svaret er nemlig at de har like mye skyld begge to.

Denne krangelen ligner til forveksling på debatten om hvem som har skylda for den økonomiske krisa i Europa: De store, grådige og griske bankene eller de enkelte lands myndigheter? For også her er svaret: De har skylda alle sammen.

Vanlige lønnsmottakere, folk flest – enten de bor i Sør-Europa eller i Norge, har bruk for solide banker. Men vi har ikke bruk for banker som spekulerer i folks ve og vel, vi har ikke bruk for banker som ikke betaler sine egne regninger.

Det bør være det offentliges ansvar å gi landet banker som sikrer vanlige lønnsmottakere, folk flest, et verdig liv. Først når det er gjort, vil lønnsmottakere, folk flest i Europa og i kongerike Norge, betale lånerentene sine med glede.