Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

Mellomoppgjør ender ytterst sjelden i konflikt. Denne gangen klarte derimot NHO å snuble det alvorlig til da administrerende direktør Kristin Skogen Lund utbasunerte følgende: «LO har prediket moderasjon i hele vinter, men vi har ikke sett snev av denne moderasjonen i kravene de har stilt i forhandlingene. Med sine krav er arbeidstakersiden i ferd med å forhandle bort arbeidsplasser».

Sjelden har LO-leder Roar Flåthen framstått offentlig så oppriktig forbannet som over denne påstanden. Er det noe som ligger i ryggmargen i LO og forbundene så er det forståelsen av at man ikke forhandler bort egne arbeidsplasser. Uten jobb hjelper det ikke hvor store lønnstilleggene hadde blitt. Det burde også en fersk NHO-sjef visst.

Utgangspunktet til NHO var at det ikke er rom for sentrale tillegg på tariffområder med lokal forhandlingsrett. Resultatet etter mekling på overtid ble 0,75 kroner i et generelt tillegg til alle. For LO er profilen på oppgjørene viktig. Roar Flåthen har ved flere anledninger slått fast at dersom ikke LO kjemper for de lavlønte, så er det ingen andre som gjør det. Mange kvinner jobber i lavlønnsyrkene. Det var derfor helt avgjørende at alle som ligger på overenskomster under 90 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn får kroner 1,40 ekstra. Beløpet var viktig, men kanskje mer at LO klarte å opprettholde 90-prosent grensen fra tidligere oppgjør. LOs krav var henholdsvis 1 og 3 kroner.

Både LO og NHO er bekymret over en todeling i norsk økonomi. Lave sentrale tillegg kan fort bidra til at de virksomhetene som har solid økonomi og er trygg på egen konkurranseevne, forsterker denne utviklingen. På mange norske arbeidsplasser er det derimot ikke rom for lokale tillegg, og andre steder vil beløpene være små. Nattens moderate oppgjør kan bidra til at todelingen blir enda mer problematisk.

Selv om NHO atter en gang måtte se at 0-utgangspunktet ryker, så oppnådde de en noe lavere lønnsvekst enn det de fleste prognosene anslo. Rammen på lønnsoppgjøret er på rundt 3,4 prosent, mens forhåndstipsene har vært på firetallet. NHOs administrerende direktør karakteriserer det som et «nødvendig taktskifte som er svært viktig for konkurranseevnen i norsk næringsliv.» I fagbevegelsen er det mange som er enige med henne i det.

LO har all grunn til å være fornøyd med de økonomiske resultatene av oppgjøret. De klarte derimot ikke å få NHO med seg på å diskutere pensjon. Her er NHO så langt krystallklare på at pensjon er en naturlig del av arbeidsgivers styringsrett. Det er all grunn til å tro at LO ved neste hovedoppgjør vil legge langt større tyngde bak kravet om tariffestet pensjon. NHO burde her ha en felles interesse med LO i at forvaltningen av pensjonspengene skjer mest mulig effektivt slik at kostandene for den enkelte virksomhet blir lavest mulig. Og resultatet høyest mulig for arbeidstakerne.

Det er også verdt å kaste et blikk mot USA hvor den amerikanske bilindustrien knakk ryggen på grunn av blant annet svært høye pensjonsutgifter. Bare noen kilometer over grensen kunne canadiske ansatte i de samme selskapene produsere de samme bilene til langt lavere timepris fordi det offentlig sikret arbeiderne gode pensjoner. Konklusjonen er at dersom fagbevegelsen skal klare å oppnå målsettingen om å få alle private ansatte opp på nivået til offentlige tjenestepensjoner, må man involvere myndighetene. Hvilken regjering partene må forholdet seg til under neste års hovedoppgjør er viktig.

Mellomoppgjøret skal ikke ut til uravstemning. Det er ingen grunn til å tro at medlemmene hadde stemt ned nattens resultat. Men utviklingen av enkelte topplederlønninger er provoserende. Det er derfor verdt å minne NHO og ansvarlige styrer om siste setning i Riksmeklerens forslag punkt 1, som partene sa ja til: «Partene forutsetter at den samlede lønnsveksten som avtales sentralt og lokalt skal være normgivende både for ledere og andre grupper arbeidstaker i bedriften og arbeidsmarkedet ellers.»

LO vil garantert huske denne formuleringen om ett år.