Bjørn Halvorsen, leder i NTL Sentralforvaltningen

Venstre, Høyre og NHO priser mangfoldet, men er ikke akkurat pådrivere på tiltak mot sosial dumping eller for høyere lønn i lavlønnsyrker hvor personer med innvandrerbakgrunn fortsatt er overrepresentert.

I dag utgjør innvandrerbefolkningen 13 prosent, og i Oslo har over hver fjerde innbygger innvandrerbakgrunn. Det er store forskjeller i levekår mellom de ulike innvandrergruppene, men det ser ut som et fellestrekk er at det går bedre med de fleste gruppene over tid. Statsminister Jens Stoltenberg brukte både marxistisk terminologi og amerikansk nyliberalistisk tenkning da han i nyttårstalen snakket om at alle skulle yte etter evne og få etter behov og at den amerikanske drømmen var lettere å realisere i Norge enn i Amerika. Når det gjelder det siste er det på det rene at det store flertallet av innvandrere i Norge har opplevd store materielle forbedringer ved å komme til Norge. Barna til innvandrere scorer høyt på høyere utdanning, og i likhet med den øvrige befolkningen er det jentene som gjør det best. Dette er en klassereise av dimensjoner og en sosial mobilitet som mangler sidestykke. Helt ferske undersøkelser viser også at sjansen for å bli diskriminert ved ansettelse minker med høyere utdanning. Likevel må vi innse at mange innvandrergrupper fortsatt kommer dårlig ut på flere parametere som inntekt, levealder og arbeidsledighet. Det kan nå dokumenteres at det er 25 prosent mindre sjanse for å få en jobb hvis du har et fremmedklingende navn.

Innvandring er ikke noe nytt i Norge, dessuten er vi en utvandrernasjon. Omkring 800?000 nordmenn dro til Nord-Amerika for over 100 år siden. Dette utgjorde en tredel av befolkningen på den tiden. Mange svensker søkte seg til Norge i samme periode. Historieprofessor Knut Kjeldstadli kan fortelle om trakassering av svensker på Grünerløkka rundt forrige århundreskifte. I tillegg har Norge en lang, skitten historie på rasisme- og diskrimineringsfeltet, særlig av de nasjonale minoritetene og vårt urfolk samene. Under den kalde krigen og helt opp i vår nære historie ble dessuten kommunister og andre på venstresida utsatt for overvåkning og yrkesforbud.

Den økonomiske politikken er det viktigste verktøyet også i denne sammenheng. Høy sysselsetting bidrar til at ledigheten også blant innvandrere holder seg lav. Folk med innvandrerbakgrunn må organisere seg i eksisterende fagforeninger. Organisasjonsgraden er altfor lav innen serviceyrker som for eksempel hotell og restaurant og dette kan være en medvirkende årsak til relativt lavt lønnsnivå.

Tillitsvalgte må få bedre kunnskap om diskriminering ved ansettelser og i arbeidslivet generelt. Antidiskrimineringsarbeid bør inn i grunnkursene til fagforeningene, og vi må få flere med innvandrerbakgrunn som tillitsvalgte.

Fellesforbundet har vist vei ved organisering av bygningsarbeidere fra Polen og de baltiske statene. LO og Fellesforbundet har vært helt klare i dette spørsmålet: Arbeidsinnvandrere er hjertelig velkomne til norsk arbeidsliv og norsk fagbevegelse men da skal de ha norsk lønn og norske arbeidsforhold. Den enkelte arbeidsinnvandrer har tjent på dette, LO og Fellesforbundet har tjent på det ved at man har fått flere medlemmer og unngått at arbeidsinnvandrere har utkonkurrert norske arbeidstakere på lønn, og hele samfunnet har tjent på det ved at man ikke får for store økonomiske forskjeller blant folk (noe som gjør at vi kommer høyt på mange av FNs levekårsstatistikker). Arbeidsgivere har også tjent på det, men det er ikke alle som har skjønt det ennå. Hvis arbeidsgiverne hadde opplevd de ville streikene i Norge på 20- og 30- tallet, så ville de også forstått at det er en fordel at arbeidstakerne er forpliktet av tariffavtaler som blant annet innebærer fredsplikt (streikeforbud) mellom oppgjørene. Dessuten er det lettere for en arbeidsgiver å forholde seg til noen få tillitsvalgte med tolker enn en hel gruppe uorganiserte med språkproblemer.

Noen har kanskje en forestilling om store forskjeller på personer som har innvandret og personer som er født og oppvokst i Norge. Det er riktig at noen kan komme fra land hvor fagbevegelsen er i lomma på ett parti eller enda verre, en mafiainfisert, kriminell fagbevegelse, men erfaring viser at de fleste skjønner raskt at norsk fagbevegelse ikke lider av dette. Selv om noen vil si at båndene mellom Arbeiderpartiet og LO er for tette så viste for eksempel streiken i staten i fjor og pensjonsoppgjøret i 2009 at vi er en fri og uavhengig fagbevegelse.

I forkant av LOs storsatsing på verving av flere ungdommer spurte man seg om hva ungdommen var opptatt av. Det viste seg at de var opptatt av akkurat det samme som alle andre fagorganiserte: høyere lønn og bedre arbeidsvilkår. Det samme vil jeg tro gjelder personer med innvandrerbakgrunn.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 6/2013)