Atter en gang «avsløres» det at arbeidsvilkårene i lavprisselskapet Ryanair er skandaløse. LO og Handel og Kontor har i lang tid kjempet mot det irske flyselskapet som har holdninger til sine ansatte vi kjenner fra den tiden fagbevegelsen for første gang samlet arbeidsfolk til kamp mot rovdrift og kynisk utnyttelse. Det er ikke noe nytt at fagbevegelsen kjemper mot sosial dumping også i dette århundre. Det dramatiske ved Rynairs holdninger og strategi er at enda en relativt godt organisert bransje er i ferd med å forvitre i konkurransen.

Vi har sett dette tidligere til sjøs. Utflagging av både skip og mannskap har truet framtida til den norske sjømannen. Nettolønnsordning og andre politiske virkemidler har så langt hatt en viss bremsende effekt. Også på landevegen er sosial dumping en realitet. Utenlandske sjåfører undergraver ikke bare norske arbeidsplasser, men er også en økende fare for andre trafikanter.

Den vesentlige forskjellen på disse tre områdene er hva som transporteres. Gods lar seg frakte rundt uten motsigelser. Flypassasjerer foretar konkrete valg når de bestiller sin reise. LO har for lengst bestemt at de ikke skal bruke Ryanair. Statsminister Jens Stoltenberg sier også nei til flyselskapet. Og det til tross for at Norge har investert 632 millioner kroner i selskapet, i følge Klassekampen.

Både LO og statsministeren har økonomi til å velge flyselskap som behandler sine ansatte på en redelig måte. I hvert fall så lenge det finnes alternativer. Ikke minst Norwegian tenker ryanersk for å være konkurransedyktig mot både SAS og lavprisselskapene. Og overfor Norwegian kan det nok være et godt virkemiddel at bedrifter, myndigheter og organisasjoner varsler at de ikke vil bruke selskapet hvis de bedriver sosial dumping. Men Ryanair lever av deg og meg som privatpersoner. Det har derfor bare en signaleffekt at Jens og Roar takker nei til deres tilbud.

LOs styrke er de snart 900 000 medlemmene som er organisert i fagforbundene. Hadde LO klart å mobilisere deler av denne medlemsmassen til å boikotte Ryanair og andre virksomheter som bedriver sosial dumping og bevisst sier nei til tariffavtaler, ville det hatt en stor effekt. Men det krever informasjon, holdningsskapende arbeid og kampanjejobbing. Vi må få vite hvilke restauranter og hoteller som har tariffavtale. Vi må bli advart mot de useriøse. Tilsvarende er mulig å få til på produkter og tjenester. Undersøkelser viser at produkter som er framstilt av fagorganiserte arbeidstakere har høyere kvalitet enn bukser og biler som er laget av mennesker som kynisk utnyttes av sine arbeidsgivere. Et LO-stempel vil ikke bare være et signal til forbrukerne at de kan ha god samvittighet, men også at kvaliteten er god.

Den rødgrønne regjeringen har levert en rekke gode tiltak til kampen mot svart økonomi og sosial dumping. Men på veldig mange områder har du og jeg som forbrukere den virkelige makten. Et samarbeid mellom myndighetene, Forbrukerrådet og fagbevegelsen kan utløse en forbrukermakt som er helt nødvendig for å sikre arbeidsfolk over hele verden et anstendig liv.