Stig H. Christensen/LO-Aktuelt

stig.christensen@lomedia.no

Er det virkelig så ille nedover i Europa at arbeidstakernes vern svekkes eller blir helt borte? Tar det ikke lenger tid å rasere viktige arbeidstakerrettigheter?

Finanskrisen har bidratt til at ting har gått rimelig fort. Etter å ha analysert land etter land, mener seniorforsker Isabelle Schömann ved forskningssenteret ETUI at kollektive lønnsforhandlinger bygges ned, oppsigelsesvernet svekkes og arbeidstiden utvides. Det er NTB som har intervjuet forskeren, og dette er bare en av mange rapporter som peker i samme retning.

At sentrale former for beskyttelse for arbeidstakerne faller bort, litt etter litt, gjør at resultatet over år blir svært bedrøvelig. Når krybben er tom, bites hestene. Mange europeere, særlig unge mennesker, føler seg tvunget til å akseptere jobber uten beskyttelse i tariffavtaler eller akseptable kontrakter.

Med nærmere 60 prosent arbeidsledighet blant ungdom i Hellas og Spania tar de unge det de får ut fra tankegangen om at ubeskyttet jobb er bedre enn ingen jobb. Det er derfor palestinere tar jobb i israelske bosettinger eller at unge europeere tar jobb i Ryanair til elendige betingelser. Konkurransen i det europeiske arbeidsmarkedet er blitt desperat.

ILO-konferansen som ble arrangert i Oslo for få dager siden satte søkelys på de samme problemstillinger. Flere, ikke minst fra norsk side, understreket betydningen av sosial dialog og trepartssamarbeid. Et sentralt element i dette er kollektive forhandlinger og landsomfattende tariffavtaler. Det er dette som trues i Europa nå, og det er det viktigste fagbevegelsen kan kjempe for.

Arbeidsminister Anniken Huitfeldt sa til frifagbevegelse.no at det viktigste suksesskriteriet er trepartssamarbeidet slik det praktiseres i den nordiske modellen . 25 arbeidsministre var samlet i Oslo, og Huitfeldt mente at vedtakene på denne ILO-konferansen ville få betydning for hvert enkelt medlemslands politikk. La oss håpe hun får rett, selv om det er langt fra et topptungt ILO-møte i Oslo til grasrota i de enkelte fagbevegelser i europeiske land.

Men i et større internasjonalt perspektiv fins det lyspunkter. I Klassekampen lørdag viser Dag Seierstad til South Center i Geneve som tar for seg hvordan Det internasjonale pengefondet ser for seg kriseutviklingen i de nærmeste årene. Asiatiske regjeringer har begynt å legge om den økonomiske politikken, fra eksportorienterte vekststrategier bygd på å utkonkurrere andre land ved å stramme inn mest mulig og over til jobbskaping bygd på rausere velferdsordninger.

I Latin-Amerika skjer mye av det samme. Fire land trekkes fram som gode eksempler: Thailand, Island, Ecuador og Kina, som har møtt krisa ved å holde fast på velferdssystemene. Det var da noe.