Solfrid Rød, Fontene

solfrid.rod@lomedia.no

I går gikk den årvisse Velferdskonferansen av stabelen. I overkant av 300 mennesker samlet seg i Folkets Hus i Oslo. For velferdsstaten. Mot markedsmakt, målstyring, profittjag og offentlige midler inn i skatteparadis langt unna. Mot telle- og målehysteri, fremmedgjorte fagfolk og svekkede fagforeninger.

Alvorlige saker dette. I den grad det passer seg å le, måtte det være når noen trekker fram et sitat av First House-profil Bjarne Håkon Hansen eller bevisst bruker feil navn på helseministeren; Jonas Gahr Styre. Problemet er selvsagt at ingen i deres divisjon er til stede og hører harmen blant fotfolket i offentlig sektor. De er opptatt med å styre landet, enten fra regjeringskontorene eller fra konsulentbyråene. Sistnevnte er mest innbringende både hva makt og penger angår, ifølge onde tunger på Velferdskonferansen.

Årets konferanse hadde for øvrig et eget muntrasjonsråd: Jon Severud, forfatter av Ordbok for underklassen. En bok som forklarer og avkler moteord som friskhetsnærvær, styringsdialog og HR (Human resources). Og selvsagt gjør det godt å le litt av det mens man ser for seg dresskledde menn som tenker kreativt på lekestativer og i saccosekker. Men egentlig er det ingenting å le av, fikk vi vite på gårsdagens konferanse. HR er nemlig et ektefødt barn av amerikansk ledelsesfilosofi. Og der den norske modellen erkjenner at det er interessemotsetninger mellom ledelse og ansatte, og har systemer og ordninger for å håndtere disse, bygger den amerikansk på at det kun finnes sammenfallende interesser. Ledelsen bestemmer, ansatte har værsågod å slutte opp om definerte mål og verdier.

I kjølvannet av dette oppstår et avsindig teste- og måleregime, der ansatte får grønne, gule og røde lys, karakterbok og det som verre er. De mest kreative har innført røde armbånd for kvinnelige ansatte den ene uka i måneden da arbeidsgiver ser litt mer liberalt på antall minutter tilbrakt på toalettet. Igjen et det nærliggende å le. Men dette er alvor, forsikret både Kjersti Barsok fra LO og Bitten Nordrik fra De Facto: HR og lean production (en produksjonsmetodikk som skal eliminere all sløsing) brer faretruende om seg også i offentlig sektor.

Om man ikke nå for lengst hadde mistet alle illusjoner, kom nestleder i Utdanningsforbundet Steffen Handal og tillitsvalgt for overlegene ved Oslo universitetssykehus Christian Grimsgaard på podiet. Med sterke beretninger om mistillit satt i system, om språktesting av toåringer og sykehusansatte som snakker om pasientforløp som «business case». Rommet for fagutøvelse er borte vekk, enten slutter du eller så tilpasser du deg som best du kan, skal vi tro de to tillitsvalgte.

Som tidligere velferdskonferanser hadde også denne til hensikt å ildne opp fotfolket og skape motmakt. Det fortonte seg om mulig enda vanskeligere enn før etter inngående beskrivelser av ledelsesstrukturer der ansatte og tillitsvalgte må henge i en lojal stropp for å redde sitt eget karakterkort.

Kanskje kan vi sette vår lit til det gryende legeopprøret, undret noen i salen. Høyst tvilsomt, mente Christian Grimsgaard. I sykehusene er det resignasjonen som rår, fastslo han. Men kastet samtidig fram ideen om en ny allianse av fag- og profesjonsforeninger, der barnehageansatte og overleger står side om side i et felles opprør. Utvilsomt et mulig drømmelag. Som en lege i salen påpekte er ikke Legeforeningen akkurat opprørsk av natur, og det er ingen der som vet hvordan man arrangerer fakkeltog. Det kan derimot radikale røster i LO-forbundene. Til gjengjeld har legenes laug en autoritet som andre forbund bare kan drømme om. Grimsgaards ide kom på bordet mer som et siste halmstrå enn som et gjennomtenkt initiativ, men er absolutt noe LO og forbundene bør merke seg. Kanskje kan LO-kongressen i mai forplikte seg til et opprør på tvers?

For det haster nå. Skal vi tro Velferdskonferansen er det skjebnetime for velferdsstaten, og det er bare de ansatte selv som kan redde den. Steffen Handal hadde med et slagord fra sine kolleger i Canada: «No one else is coming. We are the ones we are waiting for».

- Det får være dagens motto. Og husk, det er bedre å henge sammen enn å bli hengt hver for seg, avsluttet møteleder og velferdsgeneral Asbjørn Wahl. Endelig latter fra salen, om enn noe nølende.