Stig H. Christensen/LO-Aktuelt

stig.christensen@lomedia.no

Når LO nå reiser seg til kamp for å få tjenestepensjon i privat sektor inn i tariffavtalene, er det resultat av et arbeid og en utvikling over mange år. Og strategene bak dette standpunktet har sine grunner. Tidligere var tendensen at arbeidstakerne var sikret rundt 2/3 av lønna i pensjon. Nå har risikoen gått over på arbeidstakerne, som ikke lenger vil ha noen garantier om pensjonens andel av lønn.

Sentrale aktører i LO, Arbeiderpartiet og Fafo mener dermed at det er duket for tariffesting. Når arbeidsgiver ikke lenger har risikoen, kan de også senke skuldrene og godta at tjenestepensjonen blir tariffestet.

Når vi skriver «sentrale aktører» er det fordi dette ikke er et massivt krav fra grasrota. Ikke det at vanlige LO-medlemmer er mot å få denne delen av pensjonen inn i tariffavtalen. Å få rettigheter tariffestet, har man gode erfaringer med. Det er mere det at pensjon er komplisert, og at praksis i Norge gjennom 100 år er at arbeidsgiverne har hatt hånd om styringen av tjenestepensjonen. For mange virker det kanskje litt urealistisk å få spørsmålet avtalefestet.

Men når risikoen nå har gått fra arbeidsgiver til arbeidstaker, ligger det også til rette for tariffesting.

Allerede før tariffoppgjøret i 2006 satte LO ned et utvalg med Roar Flåthen, Tor-Arne Solbakken, Gerd Kristiansen og en rekke andre LO-topper. Utvalget skulle avklare LOs videre arbeid med tjenestepensjon, og la særlig vekt på hvordan man skulle fremme en best mulig ordning i privat sektor med sikte på å følge opp 2005-kongressens krav om likhet for kvinner og menn, jobbskifte uten tap av pensjon og lavest mulig administrasjonsutgifter. Alle tre punkter er svært viktig for arbeidstakerne.

Det mange ikke er klar over, er hvor store utsalg administrasjonsutgiftene utgjør i direkte utbetalt pensjon. Fram til nå har finansnæringen kunnet håve inn voldsom profitt på feltet, da de har operert med høye administrasjonsgebyrer.

Hvis et gebyr går ned med ett prosentpoeng av det som er oppspart av den enkelte, altså kapitalbeholdningen, kan det bety 20 prosent mer i utbetalt pensjon. Den svenske pensjonskalkulatoren kan for eksempel fortelle at man hadde hatt 33 prosent høyere pensjon hvis forvaltningsgebyret hadde gått ned fra 1 ½ til ½ prosent av pensjonskapitalen over 40 år.

KLP har analysert sammenhengen mellom avkastning og pris på fond i det norske markedet. Gjennomsnittlig forvaltningshonorar i utvalget lå på 1,7 prosent. Til sammenlikning har AFP-ordningen forvaltningskostnader på under 0,2 prosent. Hvordan slike forskjeller slår ut i pensjon kan man jo bare ane ved å se på tallene over.

Sånn sett burde det være duket for breie partsdrevne ordninger med stordriftsfordeler, der tjenestepensjon i privat sektor blir tatt inn i bransjevise tariffavtaler. NHO og Virke er imot, men sannsynligvis er det uenighet innenfor arbeidsgiversiden. Mange vil se at billigere ordninger også vil tjene dem. Likevel står ideologi og styringsrett sterk i arbeidsgiverforeningene.

Med bakgrunn i de nevnte endringer, er det ikke mer enn rett og rimelig at LO reiser kampen for tariffesting. Det er sånn fagbevegelsen har vokst og styrket seg. Tilsynelatende urealistiske krav har etter vært blitt mer realistiske og til slutt avtalefestet. Kampen bør reises med full styrke, men lett blir det ikke.