Av Hogne Hongset, ansvarlig redaktør i PåSpissen.

Mens seks generaldirektører brukte 100 år på å bygge Norsk Hydro opp til et industrielt lokomotiv, brukte nummer syv, Eivind Reiten, seks år på å dele Hydro i biter. Langt mindre oppmerksomhet fikk det at storeieren staten i samme periode lot Helge Lund radbrekke det Statoil som var bygget opp gjennom tre tiår.

«Kunne det vært en tanke å konstruere statoilsjefens lønn etter en modell der han fikk bonus for å skape arbeidsplasser, ikke for å fjerne dem?» Hogne Hongset

Eivind Reiten forlot Hydro med rundt 90 millioner kroner i opsjoner, etterlønn og pensjon. Helge Lund hadde ifølge informasjonssjef Bård Glad Pedersen lavere lønnsvekst enn en gjennomsnittlig statoilansatt i 2012. Vi får tro han har til salt i maten likevel, med en fastlønn på rundt 10 millioner kroner. Bonusen på 3,3 millioner, eller «den variable lønnen» som informasjonssjefen kaller den, kommer i tillegg. Da denne lønnen varierer fra år til år, i takt med Statoils resultat, er det trolig et godt råd til Lund å sette bonusen i banken for å kunne komme gjennom trangere tider i framtiden.

– Her kan du lese mer i og om det industripolitiske debattmagasinet PåSpissen

Helge Lund bekymrer seg for kostnadseksplosjonen i den bransjen der han selv er en dominerende aktør. Da er det ikke rart at det reageres på hans personlige lønnsøkning på 13,5%. Men vi burde faktisk bry oss mer om hva som utløser bonusen hans, enn om størrelsen på den. For bonusen er med på å styre hvordan Helge Lund bruker makten sin, det er det bonusen er til for. Og den er ensidig bunnlinjedrevet.

Noe av det siste vi har sett fra Helge Lund, er at han skal redusere antall ansatte i Norge, og flytte flere hundre jobber til lavkostland. For å begrunne dette, sender han en av sersjantene ut i media, der vedkommende med alvorsfullt blikk forteller at det er tvingende nødvendig å styrke Statoils konkurranseevne i en tøff verden.

Og Statoils bunnlinje kan nok legge på seg gjennom slike tiltak, og dermed øke grunnlaget for neste års bonus til Helge Lund og andre i toppledelsen. Spørsmålet er om det er dette eierne av Statoil ønsker seg? Du og jeg og resten av det norske folk eier 67% av Statoil. Er det denne typen ledelse vi ønsker oss? Kunne det være en tanke å konstruere statoilsjefens lønn etter en modell der han fikk bonus for å skape arbeidsplasser, ikke for å fjerne dem? Det er faktisk en god del industriledere som ser verdiskaping som noe mer enn det som vises på neste kvartals bonusutløsende bunnlinje. Vi har mange slike, de er heldigvis i flertall. De finnes i by og bygd, og i alle deler av landet.

Helge Lunds planer om å sende hundrevis av jobber til lavkostland, faller pent inn i en ny trend som kom inn i Statoil med ham. Under Arve Johnsen og Harald Norviks ledelse ble Statoil gjennom nærmere 30 år bygd opp til et integrert oljeselskap, slik hensikten var da selskapet ble etablert av framsynte politikere i 1972. I tillegg til å bygge opp Statoil for leting, utbygging og drift på sokkelen, sørget de første lederne for en parallell utvikling på land, med bygging av industri som tok råvarene fra sokkelen inn i foredlingsindustri. På drivstoffsiden med raffinering på Mongstad og bensinstasjonskjeden Statoil Norge, og i petrokjemi gjennom produksjon av plast i Grenland og metanol på Tjeldbergodden. På Tjeldbergodden var Statoil også lenge engasjert i utvikling av bioprotein fra metan.

Med Helge Lund ble denne strategien i Statoil raskt og systematisk reversert. Mindre enn et år etter at han ble Statoil-sjef, hadde Lund kvittet seg med hele petrokjemisatsningen i Grenland. Det skjedde for øvrig i et sommerstilt juni-Norge, like før valget i 2005. Tross protester fra flere hold, ble dette godkjent av Bondevik II-regjeringen. De rød-grønne har heller ingen god track record når det gjelder Helge Lunds systematiske nedbygging av selskapets industrisatsning på land i Norge. Under de rød-grønne er bioproteinsatsningen stoppet, og Statoil har sagt nei til å bidra til realisering av Ironman-prosjektet, et jernverk basert på bruk av tilgjengelig naturgass på Tjeldbergodden. I 2010 ville Lund selge seg ut av bensinstasjonskjeden. Etter kraftige protester måtte han bli sittende med 54% av aksjene. I juni 2012 ble også disse solgt ut.

På 1960-og 70-tallet var framsynte og modige norske politikere opptatt av å sikre statlig kontroll med den gryende petroleumsvirksomheten. Et av grepene var å etablere Statoil, for å skape et fullintegrert norsk oljeselskap, aktivt langs hele verdikjeden. En storslått ambisjon, tiden tatt i betraktning. Men den ble realisert gjennom flere ti-års bygging av stein på stein. Med Helge Lund i stolen er Statoil så på få år transformert til å bli et ensidig oppstrømsselskap, uten interesse for foredlingsindustri i Norge, og med blikket stivt rettet mot høyrisikoprosjekter i land med til dels svært tvilsomme regimer.

Men gode bonuser kan det nok bli i 2013 også.

En av de mest spektakulære politiske grepene i oljealderens barndom var daværende statsminister Per Bortens i ettertid berømte hjemkjøp av aksjeflertallet i Norsk Hydro. Det skjedde to år før Statoil ble opprettet, i 1970, og hensikten var å få nasjonal kontroll med industrilokomotivet Hydro. Borten lot en banksjef i Hambros bank i London reise rundt i Europa i all hemmelighet og kjøpe opp nok Hydroaksjer til at staten satt med 51%. Det måtte skje i hemmelighet, ellers ville aksjekursen gått sky high. Det sies at selv finansministeren ikke visste hva Borten gjorde, bare industriministeren var informert. Da kuppet var gjort, fikk regjeringen beskjed, og Stortinget fikk lov til å bevilge pengene. Noe Stortinget også gjorde med anerkjennende glede.

En morsom side ved saken var at Riksrevisjonen ikke ville godkjenne at Hambros bank hadde turnert Europa i privatfly på statens regning. Det ble ordnet ved at banken tok flyregningen, og plusset på provisjonen tilsvarende. I dagens Norge ville saken høyst trolig ført til tilnærmet medial riksrett mot Per Borten pga av flyregningen, mens hjemkjøpet av Hydro knapt nok var blitt nevnt av kommentariatet!

Sterke industriland karakteriseres av at store industrilokomotiver drar med seg en underskog av mindre bedrifter, gjerne i et symbiotisk leverandørforhold til de store. De landene som har kommet best ut av den økonomiske krisen, er nettopp landene som har satset på å beholde en betydelig vareproduserende industri.

Vi flyter for tiden på inntektene fra olje og naturgass, og de bekymringene som kan registreres, går mest ut på hva vi skal leve av etter oljealderen. Det er en helt feil måte å se problemet på, hvis vi mener å tenke langsiktig. Da er det ikke hva vi skal leve av etter oljen som burde bekymre oss, det er hvordan annen industri skal leve samtidig med oljeindustrien. Klarer vi den oppgaven, har vi en industri vi kan leve av også etter at det siste reservoaret er tømt.