Foretaksmodellen fører til markedstvang
Samarbeidskomiteen mellom LO-ledelsen og Ap forsøker å legge lokk på debatten om foretaksmodellen. Det er en uklok strategi som bare er egnet til å splitte fagbevegelsen.
Helseforetaksmodellen ble innført i norske sykehus i 2001 som en del av en omfattende sykehusreform. Pådriverne var statsminister Jens Stoltenberg og daværende helseminister Tore Tønne. Sykehusene skulle for enhver pris vekk fra offentlig forvaltning og «organiseres som foretak etter modell fra aksjeloven», for å sitere Tore Tønne. Sykehusreformen var en markedsliberalistisk reform med New Public Management som styringsideologi. Reformen ble entusiastisk omfavnet av Fremskrittspartiet. Daværende helsepolitisk talsmmann i Frp, Jon Alvheim, uttalte at: «Dette er bortimot en blåkopi av Frps politikk. I store trekk kunne jeg skrevet dette selv». LO-kongressen i 2001 vedtok enstemmig å si nei til foretaksmodellen. Likevel vendte Arbeiderpartiet ryggen til fagbevegelsen og fikk vedtatt sykehusreformen i Stortinget med støtte fra Høyre og Frp.
I dag, tolv år seinere, kjenner vi konsekvensene av foretaksmodellen.
Folkevalgte og fagfolk har blitt tvunget ut av sykehusstyrene til fordel for byråkrater og økonomer som organiserer sykehusene fra lukkede styrerom. Modellen har ført til en konsentrasjon av makta over avgjørende velferdstjenester i foretak som er unntatt demokratisk styring og kontroll.
Helseforetakene har gjort bedriftsøkonomiske prinsipper viktigere enn de helsefaglige vurderingene. Modellen er med på å gjøre om helsesektoren til en samlebåndsindustri der offentlige sykehus drukner i byråkrati og målekrav, mens kommersielle aktører tilbyr pasienter med penger å betale seg forbi helsekøene. Monsterforetaket Oslo Universitetssykehus er et skrekkens eksempel på hvordan økonomisk ineffektivitet, kompetanseflukt og demokratisk underskudd i helsevesenet, alle bieffekter av foretaksmodellen, fører til et dårligere helsetilbud for folk flest.
Frustrerte medlemmer i blant annet Fagforbundet og Norsk Sykepleierforbund, har lenge forsøkt å rette fokus mot disse problemene. I mars fikk de følge av ti leger fra hele landet som signerte oppropet «Ta faget tilbake» i Tidsskrift for den norske legeforening. Legene går til knallhardt angrep på markedstvangen i sykehussektoren, New Public Management-ideologien og foretaksmodellen. I ettertid har oppropet ledet til opprettelsen av Helsetjenesteaksjonen, som arbeider mot byråkrati og markedstvang, og for å gjenreise tilliten mellom arbeidere og ledere i helsetjenesten. Samtidig som vi er vitne til et gryende grasrotopprør mot markedstvangen i sykehusene, velger altså samarbeidskomiteen mellom Arbeiderpartiet og LO å avlyse hele kampen mot foretaksmodellen, bare noen uker foran LO-kongressen. Det er en mildt sagt uklok strategi, som ikke vil gi venstresiden de verktøyene vi trenger for å holde de borgerlige partiene unna regjeringskontorene og unna helsevesenet.
LO-nestleder Gerd Kristiansen ber motstanderne av foretaksmodellen om å gå i seg selv og spørre hva vi skal ha i stedet. Rødts svar er såre enkelt:
Vi må få en slutt på innsatsstyrt finansiering og internfakturering mellom de ulike instansene i det offentlige helsevesenet. Dagens modell må erstattes av en rammebasert finansiering der fordelinga av midler skjer på grunnlag av en nasjonal helseplan. De folkevalgte må gjenvinne kontrollen over helsepolitikken og sykehusene må tilbake under offentlig forvaltning.
Helsetjenestene er blant våre viktigste velferdsgoder og skal ikke være til salgs.
