Solfrid Rød, Fontene

solfrid.rod@lomedia.no

15 prosent av boligene her i landet er eid av noen som eier en bolig fra før, skriver Dagens næringsliv (DN). I byene er så mye som 30 – 40 prosent såkalte sekundærboliger. Å eie noe som er mangelvare for mange er lukrativt. Det bygges for få boliger, og boligprisene har steget med 50 prosent siden 2008. 26 år gamle Daniel Hosøy, som er hovedkilde i DN, oppsummerer norsk boligpolitikk kort og godt: «Leieinntektene er kjempebutikk, jeg har tjent flere hundre tusen allerede», sier den unge boligeieren.

Les Boligmarkedet kuppes av dem som eier bolig fra før (DN)

En gang handlet boligpolitikk om å få hele folket i hus. I etterkrigstida stilte kommunene med billige tomter mens Husbanken sørget for å finansiere borettslag i stor skala. Da prisreguleringen opphørte på 1980-tallet, ble det mulig å selge offentlige subsidierte boliger til markedspris, og putte fortjenesten i egen lomme. Fellesskapets penger havnet på private hender. Siden har en sterk eierkultur utviklet seg i samspill med et skatteregime som favoriserer investering i bolig, ikke bare den du selv bor i, men også bolig nummer to og tre. Et system som har medført store rikdommer, men også fattigdom og sosiale problemer. Og boligpolitikk handler ikke lenger om å få hele folket i hus, men i høyden å streke ut en motvillig hånd til dem som har falt helt utenfor.

Les Drømmeslottet som sprengtes

Andre land i Europa har skjønt at boligpolitikk er mye mer enn sosial nødhjelp. Der har de ulike varianter av en profesjonell og prisregulert utleiesektor. Ser vi over Atlanteren, til markedskreftenes mekka, er verdensmetropolen New York i sving med å bygge 165 000 nye prisregulerte leieboliger. Fra før er to av tre boliger til utleie, 60 prosent av dem er prisregulerte. Ikke for å være grei mot de fattige, men rett og slett for å få byen til å fungere. Hvis ikke sykepleiere, lærere, brannfolk og andre har råd til å bo i byen, vil den gå i stå.

Uten en aktiv boligpolitikk vil byene i økende grad bli forbeholdt de pengesterke blant oss. En fare den tidligere nevnte Daniel Hosøy fra DNs reportasje også illustrerer, muligens noe ufrivillig: Journalisten spør om han har noen tanker om at han med sine oppkjøp bidrar til å gjøre det dyrere og vanskeligere for andre å skaffe seg bolig. «Det presser opp prisene, det er jeg klar over. Men hva skal jeg si? Jeg jobbet hardt ved siden av studiene, var heldig og fikk muligheten til å komme meg inn i markedet. Dette har ikke kommet gratis til meg, men andre kan gjøre det samme», svarer han. Tilsynelatende uvitende om at mange ikke en gang klarer å skaffe seg sitt første tak over hodet, og at enda flere vil kastes ut i livslang gjeldskrise hvis renta på boliglån skulle hoppe opp.

LO har fått inn 25 forslag om boligpolitikk til kongressen, som starter om en drøy uke. Boligpolitikk seiler opp som en av de store sakene der. Om en tung samfunnsaktør som LO skaffer seg en offensiv boligpolitikk, vil det være et viktig signal om at boligpolitikk er mer enn sosialpolitikk. God samfunnsplanlegging innebærer en aktiv boligpolitikk som tøyler markedskreftene og setter alles rett til et grunnleggende gode over noen fås rett til å tjene gode penger. En forutsetning for at «alle skal med», som det vel heter i det statsbærende partiet. Uten bolig er man definitivt ikke med, verken i utdanning, arbeids- eller samfunnsliv.