Karin Sveen

«Jeg har alt, kjøleskap, vaskemaskin, fjernsyn, telefon, bøker, aviser, nok mat, nok klær og et sted å bo.»

Hun var og er nøysom. Da jeg i fjor bad henne skrive ei liste over hva hun trengte til jul, fikk jeg denne: Julepølse, kålhode, gulrot, løk og klementiner. Ribbe hadde hun kjøpt på tilbud, fikk jeg høre. Jeg handlet inn ti ganger mer enn hun bad om, og det fikk henne til å føle seg som en greve. Men trengte hun alt dette? Nei, strengt tatt ikke, lo hun. Likevel var hun glad for lettølet til ribba.

Når jeg spør henne hvilken klasse hun tilhører, ser hun bare på meg. Det er bare middelklassen som uten å stusse svarer på slikt. Hvorfor? Det er fint å være middelklasse, og den er stor. For med økt velstand rommer den i økonomisk forstand også mange arbeidsfolk. De er blitt «fine», de har «alt» på en helt annen måte enn en gammeldags arbeider. Er det slik at det gamle samholdet svinner når inntektsforskjellene arbeidsfolk imellom øker? Valget til høsten kan gi svar.

Hvis en lavtlønnet klager på forskjellene, vet vi det egentlige svaret: «Du har jo valgt det yrket du har. Derfor har du deg sjøl å takke». I dag, når alle har mulighet til alt, som en sier, stemples slikt snakk som sutring fra de mislykkede – de late og dumme. En diger sky av sosial forakt stiger nå over horisonten.

Samtidig er det er ille å se hvor lett mange kommer til pengene. Unge ingeniører tjener fort 800 000 kroner og kan på sikt heve ei årslønn på to millioner kroner. Gir det mening? Nei. Her må forstanden vike. Den velstående vil også ha seg frabedt å tilhøre en «klasse». I egne øyne er han en begavet ener som feirer suksessen med et nytt Rolex-ur og en SUV. Har han en bror som jobber på en bensinstasjon, er det ikke naturlig å omgås. Som man reder, så ligger man. Margaret Thatcher sa på 1980-tallet at det ikke lenger fantes noe som het «samfunn». Det fantes bare konkurrerende individer. Da fnøs vi, men fnyser vi nå?

England er virkelig et klassesamfunn, noe som gjør det greit for folk å snakke om klasse. BBC gjennomførte nylig en stor undersøkelse om dette og kom fram til at det fantes hele sju klasser. De fant blant annet to grupper arbeidere, de tradisjonelle og de nye, velstående. Skillet gjaldt ikke bare inntekt, men også det en kaller sosial og kulturell kapital. De «nye» arbeiderne tjente mer, og i tillegg var de flinke til å skaffe seg nettverk og ha et aktivt forhold til kultur. Slik har det kanskje alltid vært, forskjell på arbeider og arbeider, men nå vokser forskjellene. Prøva en stilles på, er om en fortsatt er villig til å holde sammen.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 7/2013)