Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

Det gikk for alvor opp for meg under NRKs Debatten i forrige uke da statsminister Jens Stoltenberg og helseminister Jonas Gahr Støre møtte Høyreleder Erna Solberg og parhest Siv Jensen. Hver gang Jens og Jonas argumenterte med hvor bra ting gikk, parerte Erna og Siv med at det ikke var godt nok. Vi er verdensledende på en rekke kreftbehandlinger, sa Jonas. Men ikke på føflekkreft, svarte en offensiv Siv. Og slik gikk det, slag i slag.

Vi har i noen år sett det samme i skisporet. Det eneste vi er tilfredse med er seierne. Sølv er blitt et skuffende nederlag. Der andre land jubler over plasseringer blant de åtte, ti beste gremmes vi over fiaskoen. Glemt er sannheten at ikke i noen andre land er ski en folkeidrett.

Og nå har idretten tatt politikken. Det holder ikke at elevene gjør det stadig bedre på internasjonale tester. Vi skal ha verdens beste skole. Og slik er det på område etter område. Godt er ikke nok, vi skal være best.

Arbeidernes internasjonale kampdag, 1. mai, er et egnet tidspunkt for å reflektere over disse holdningene. Hva er det som gjør at vi oppriktig mener at nordmenn kan gjøre alt så mye bedre enn alle andre? For det er ikke bare oljepengene. Historien har en rekke eksempler på rike nasjoner som ikke har evnet å gjøre samfunnet bedre for alle. Det er ingenting som tyder på at vi er mer intelligente enn andre. Eller jobber mer.

Årsakene til at vi av FN år etter år er blitt kåret til verdens beste land å bo i, er flere og sammensatte. Men hovedforklaringen ligger i samfunnsmodellen vi har utviklet. Fafo har hovedansvaret for det spennende prosjektet NordMod 2030 som forsker på den nordiske modellens framtid. Gjennom samarbeid og fellesskapsløsninger har vi klart å gi hverandre trygghet, velferd og individuell frihet. Trofasthet mot denne modellen kombinert med oljepenger, gir oss alle muligheter til å videreutvikle det beste samfunnet verden noen gang har sett.

Men i siste utgave av LO-Aktuelt kan du lese at Fafo-forsker Jon Erik Dølvik mener at modellen er sårbar. Begynner du å tukle med grunnmuren vil den fort forvitre. 1. mai vil det være et hovedpoeng fra mange talerstoler. Høyresidens politikk er en fare for det vi liker å kalle den norske modellen. Åpner du for mer privatisering, lavere skatter, økt konkurranseutsetting eller høyreskolen, så rakner velferdssamfunnet.

Det budskapet er det mye sant i. Samtidig tror jeg den største faren er nettopp kravet om at vi skal være verdens beste på alle områder. Det gjør oss til mennesker som aldri blir fornøyde; bortskjemte og ufordragelige. Like ille kan det gå om vi er mette og selvtilfredse.

1. mai er en dag hvor det er mulig å løfte blikket utover landets grenser. Ikke for å sole oss i andres elendighet, men for å få nødvendige perspektiver. Vi har lov til å være stolte over mye, samtidig er det helt nødvendig å ta nye skritt. Det må bygges videre, sten for sten på en grunnmur som vi aldri må glemme å vedlikeholde.