Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Makt er rett, mente sofistene, en gjeng med greske tenkere, vismenn og lærere som reiste rundt i Hellas for om lag 2500 år siden og mot betaling forsøkte å overbevise folket gjennom ord at de hadde rett. Sofistene var åpenbart datidens intellektuelle elitister.

Mange ser paralleller til dagens politikere og rikssynsere. Ifølge historien hadde de greske sofistene særlig en motstander, filosofen Sokrates (470 – 399 før vår tidsregning).

Jeg møtte Sokrates i 1979. I Lillestrøm, av alle steder. Spørsmålet «Var Sokrates en sofist?», et være eller ikke-være om jeg ville videre til universitetet, skulle besvares på kort tid. Jeg svarte at det eneste jeg veit om dette spørsmålet er at jeg ikke veit svaret. Det skulle vise seg å være en innertier, akkurat det Sokrates sjøl antagelig ville ha svart, og jeg har levd greit med svaret resten av livet.

Med Sokrates gikk det mye dårligere. Hans innerste overbevisning, at den virkelig vise er den som veit at han intet veit, en innsikt han sjøl praktiserte mens han vandret rundt i Athen, førte til at han til slutt ble dømt til døden. Hans dialogiske metode (dialogos = samtale), alltid å spørre de skråsikre om de var sikre på at de hadde rett, likte makthaverne i Athen dårlig.

Den dialogiske metode, Sokrates’ adelsmerke, har ingen makthavere likt noen gang. Uansett hvilken partibok den mektige har. For Sokrates hadde ingen partibok, han hadde ingen andre bøker heller.

Hvorfor mase med denne antikke figuren i Dagens kommentar? Jo, fordi han er dypt savnet.

Sokrates kunne sjølsagt aldri blitt verken statsminister, konge (sjøl om Platon, Sokrates’ beste elev ønsket det) eller LO-leder. Ikke fordi han ikke hadde partibok, men fordi han aldri var sikker på noe annet enn det usikre. Men han stilte likevel de spørsmålene som makta og myndighetene sjelden eller aldri stiller. Og han stilte dem igjen og igjen.

Er det nå så lurt å bore etter olje i Nord-Norge? Trenger vi en konsekvensutredning når vi veit nok om konsekvensene ved en ulykke?

Hvorfor kan vi ikke etablere andre arbeidsplasser i Nord-Norge – for eksempel statlige arbeidsplasser som er mindre avhengig av profitt og annet faenskap, og som ikke truer verken natur eller miljø?

Er det nå så lurt å beholde den EØS-avtalen vi har – hvorfor ikke prøve å forhandle oss fram til en ny avtale som hundre prosent garanterer norske arbeidstakere (og utenlandske) de hardt opparbeidede rettighetene som fagbevegelsen har brukt over 100 år på å kjempe fram?

Hvorfor kan vi ikke gjenreise en sosial boligpolitikk som er i folks interesser, ikke en boligpolitikk som bare tjener spekulantenes og rikfolks interesser?

Trenger vi en blå-blå regjering til høsten når Norge går så det suser og mye av æren for dette åpenbart må gis den sittende rødgrønne regjeringen?

Hvorfor ikke på et anstendig og verdig vis prøve å hjelpe rom-folket som kommer til Norge – det landet Nettavisens Gunnar Stavrum kaller for tiggernes paradis (snakk om å være på bærtur et halvt år før bærsesongen har startet)?

Eller for å bli enda litt mer internasjonal: Hvorfor kan vi ikke la andre enn Europas og USAs fattige ta regninga for den økonomiske krisa som den vestlige verden opplever nå – de rike har jo nok av penger på kontoer i sine skatteparadiser?

Hvorfor mister det greske folket, og særlig de unge, Sokrates sine landsmenn, jobbene sine mens skipsredere og de andre med båten full av Euro bare rømmer landet uten å legge igjen en eneste skatte-euro?

Kort sagt – hvorfor kan vi ikke prøve å skape en verden som er basert på at de menneskene som bebor den skal leve sammen i fred, frihet, gjensidig respekt og kjærlighet – ikke som nå i en daglig og grådig kamp for å tilrane seg mest mulig makt, penger og eiendom på bekostning av en verden som er like sårbar som de menneskene som bebor den?

Alle disse spørsmålene, og mange, mange flere, er jeg helt sikker på at Sokrates ville ha stilt om han hadde levd i dag.

For vi må aldri slutte å spørre oss om verden egentlig er sånn den ser ut til å være.