Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Jeg overhørte nylig en samtale på en flyplass like etter at Ryanair sist var i nyhetsbilde. To passasjerer syntes det var så festlig at alt mediebråket om de skammelig lave lønningene til ryanairansatte hadde medført et økt billettsalg til lavprisselskapet. Klart det er viktig å fly billigst mulig, mente de begge.

Antagelig er det sånn at all reklame er god reklame. Når den gjennomsnittlige konsument, altså de aller fleste av oss, får vite om noe som er enda billigere enn det billige, så skal vi ha det. Hva som er årsaken til de lave prisene, gir vi blaffen i.

Sånn er det nemlig med så mange produkter. Vi er ute etter det billigste. Og irriterer oss over alle fordyrende komponenter, også om dette skulle vise seg å være anstendige lønninger.

Hvorfor drar vi på harry-handel til Sverige? Primært for å handle billig – ikke fordi turen over grensa er så eksotisk. Det er en slags fattigmanns trøst der vi i tillegg til å komme hjem med mye billige varer også har med en mengde ting vi ikke trenger og aldri ville kjøpt hjemme.

Mye privat handel i dag styres av prisnivået. Når det er salg på ett eller annet, kan vi oppleve at folk står i kø timevis før butikklokalene åpner. I USA, konsumentenes homeland, har de sine populære One-dollar-shops og five-dollar-shops – der du får kjøpt mesteparten av ting du ikke trenger til gunstige priser. Jeg har sjøl handlet i flere sånne, men aldri spurt noen hvorfor produktene ikke koster mer enn de gjør.

I debatten om bokpriser, for de som deltar der, opplever vi de samme mekanismene. Flere folk jeg kjenner skal i dag helst ha bøkene på lesebrett eller som e-bok. Spør du hvorfor, er ofte svaret «fordi de er billigere» – du sparer kostnadene til trykking og papir etc. Det eneste produksjons- og kostnadsleddet som er igjen, med et lite unntak for litt teknologi, er forfatterne. Og disse forfatterne kan vi også tenke oss får minst mulig betalt for dette – for da blir e-boka billigst. Forlags- og bokhandelsansatte får finne seg annet å gjøre.

Og har vi bruk for en hushjelp, noen som kan male huset vårt eller fikse litt på rør, elektrisitet eller annet fagarbeid som vi ikke sjøl er i stand til eller liker å utføre, skaffer vi kanskje litt arbeidskraft fra Asia, Afrika eller Øst-Europa. Og lønn etter privat avtale. For dette er billigst.

Er det noen som sjekker om klær, fotballer, sko eller andre produkter som er laget i Asia, Øst-Europa eller andre lavkostland stammer fra arbeidskraft i voksen alder eller ansatte i ordnede arbeidsforhold og med anstendige lønninger?

Vi kjenner jo til barnearbeid, men vi håper som regel at det er noe som snart går over. Inntil det skjer, lukker vi øynene eller tar på solbriller.

Men om vi legger bort moral og etikk et lite øyeblikk, så har sjølsagt dette også en objektiv side.

Skal bedrifter «overleve» som det så vakkert, besjelende og poetisk heter, så må de produktene de lager være så billige at folk kjøper dem. For mange europeiske bedrifter, inkludert norske, betyr dette at det beste (for bedriftseierne) er å lage produktene i Asia, Afrika og Øst-Europa. Og kan de bruke barn, som antagelig er den billigste arbeidskraften som fins, så blir det enda billigere.

Ovennevnte skjer ikke nødvendigvis og bare fordi det fins grådige bedriftseiere – det skjer fordi kapitalismen virker sånn. Og den økonomiske globaliseringen som er en helt «nødvendig» forlengelse av denne kapitalismen, en globalisering som vi tidligere kalte imperialisme, tvinger fram en type markedsliberalisme som gjør oss alle til konkurrenter og denne typen konsumenter.

Er det ingen ting vi kan gjøre med denne utviklingen? Kan fagbevegelsen gjøre noe? Sjølsagt kan noe gjøres. Alt menneskeskapt kan endres.

Spørsmålet er vel heller mer om vi vil gjøre noe. Eller om vi vil fortsette med bind for øynene, jakte på flest mulige varer til billigst mulig pris – og akseptere lønn etter privat avtale.