Jeg gir ikke ofte til tiggere, la meg tilstå det med en gang. Men av og til når jeg vandrer gatelangs i byen hvor jeg bor, og ser en tigger sitte sammenhuket med sitt pappbeger mens balsfjordvinden biter meg vårkaldt i ørene og sluddbygene får meg til å angre at jeg la om til sommerdekk i går, streifer det meg en tanke: Kunne jeg en dag ta på meg alt jeg har av gamle klær, sote meg i ansiktet og sette meg ned ved en travel kioskinngang med et pappbeger i hånda? Kunne jeg bli så elendig, så liten og så fattig at jeg ingen annen utvei hadde?

Jeg tror ikke det kunne skje. Jeg har jo rettigheter. Jeg kan kreve mitt fra det utskjelte Nav, heve trygd og stønad – kreve tilbake litt etter alle mine år i fast arbeid som relativt godt betalt skattyter. Men likevel er det ikke velferdsstatens fantastiske ordninger som først og fremst får meg til å konkludere med at tigger, nei, tigger vil jeg aldri bli.

Det handler om fornedrelsen. Om det å skulle bli den minste blant de minste. En som ydmyker seg selv for noen slanter i et pappbeger. En som må gjøre seg enda mindre enn jeg egentlig er for å vekke medynk. En som må utslette sin menneskelige verdighet og stolthet i håp om penger nok til smulene som faller fra de rikes bord.

I Bergen og Oslo blir tiggere visstnok registrert. Av politiet. Samtidig henlegges saker med kjent norsk gjerningsmann fordi forbrytelsen ikke er graverende nok og politiet ikke har ressurser. Men tid og ressurser til å registrere noen som ikke har gjort noe kriminelt, det har vi. For å rettferdiggjøre dette antar man at det følger organisert kriminalitet med tiggerne.

Jeg skrev en gang om en av dem. Hitkommet fra Moldova der over halvparten av alle menn er arbeidsledige, og der ingen ungdom kan regne med å finne annet enn en times arbeid nå og da, for lønninger det knapt er mulig å leve av selv om man fikk jobbe ti timer daglig. I Tromsø satt han på en bag fylt med aviser, innhyllet i en gammel saueskinnspels mot vinterkulda.

«God bless», sa han hest og smilende hver gang noen slapp en tikrone i koppen hans. Johannes ble en del av bybildet, en del av virkeligheten, en vi kjente – og ikke fulgte det organisert kriminalitet i hans kjølvann.

«Romfolk», sier vi, og ser for oss horder av skitne mennesker. Kvinner med skaut og lange skjørt, uvaskede unger og aggressive menn som stikker sine skitne never opp i ansiktene våre der vi vandrer på vår ubekymrede shoppingrunde. De ser jo kriminelle ut – som prototypene på skurker fra tegneseriene. Ubarberte og uten filtrerende deodorant mellom oss og dem. Mennesker som gjør sitt fornødne alle vegne uten toalettpapir.

Vi lever i en vakker drøm. En bekymringsløs virkelighet der fattigdommen er abstrakt, noe vi ikke vil forholde oss til. Så kommer disse romfolkene og knuser drømmen.

Vi kan ikke utrydde fattigdommen, men vi kan kaste den på dør. Nekte romfolk adgang til riket, slik vi en gang stengte grensene for jøder og jesuitter. Vi kan kaste fattigdommen på dør sammen med vår egen menneskelighet.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 9/2013)