– Pussig du spør. Bestilte akkurat flybilletter til California i går. Easy Rider. Først Los Angeles, så San Fransisco, sier jeg og nynner svakt 1967-låta til Scott McKenzie, den som begynner sånn «If you’re going to San Francisco, be sure to wear some flowers in your hair».

– Hvorfor drar en gammel radikaler som deg hele tida til USA, kapitalismens mekka? fortsetter han. Naboen har aldri greid å skjule sine blåblå holdninger.

– Tja, si det.

– Først var det denne jævlige Occupy Wall Street bevegelsen, nå er det altså hippie- og homsereiret San Francisco. Nå må du snart bli voksen, sier naboen som er minst 20 år yngre enn meg.

– Frisco er jo så mye, sier jeg, den er jo frihetens forpost der vest, den er Golden Gate Bridge og mye mer enn Grateful Dead og Jefferson Airplane. San Francisco er også beatpoetenes by, Jack Kerouac og Allen Ginsberg, den er On the Road og Howl and other Poems.

– Ja vel, sier naboen som alltid blir flakkende i blikket og svar skyldig når temaet beveger seg over i litteratur. Særlig på skjønnlitteratur er han svak.

– I Frisco samles alle de som vil noe, de som skaper, tar beslutninger og våger. I går var det gullgravere, hippier og IT-guruer, i dag er det restauranteiere og designere.

– Hvor har du den skitten fra?

– All skitt stammer fra VG, sier jeg.

– Nå må du gi deg!

– Og så skal jeg sjølsagt til Alcatraz, sier jeg.

– Det nedlagte fengslet?

– Jess, fengslet Clint Eastwood stakk fra i filmen Flukten fra Alcatraz.

– Ingen har noen gang rømt fra det fengslet, men 36 fanger har forsøkt, sier han.

– Hvor har du den skitten fra? sier jeg.

– NRK, svarer naboen.

– Bankraneren Frank Lee Morris rømte sammen med to kompiser, Anglin-brødrene, 11. juni 1962. Året etter stengte de skitten.

– NRK?

– Nei, Alcatraz, sier jeg.

– Hvor har du det fra?

– NRK, sier jeg.

– Voff, sier puddelen Pelle.

Janke

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 9/2013)