June Kristin Lima Bru, forfatter av boka Den norske ledelsesmodellen

Når de ansatte inkluderes i bedriftens beslutninger, merkes det positivt på bedriftens bunnlinje. Den norske ledelsesmodellen fungerer. Den får folk til å gjøre en god jobb. De blir engasjert og stiller opp. Det tjener bedriften på».

Det sa Linn Cecile Moholt, administrerende direktør og eier av bedriften Karsten Moholt AS, under lanseringen av boken Den norske ledelsesmodellen, 25. april. Hun er en av de åtte lederprofilene som deler sin erfaring og kunnskap, sammen med Jens P. Heyerdahl d.y., Finn Jebsen, Janne Vangen Solheim, Hilde Midthjell, Inge Brigt Aarbakke, Steinar J. Olsen og Alf C. Thorkildsen.

Hvilke resultater den norske ledelsesmodellen skaper er et sentralt tema i boken.

Etter mange år med utenlandske teorier om ledelse, er det på tide å få den norske ledelsesmodellen fram i lyset. Boken belyser hvordan vi her i landet har utviklet en egen måte å lede på, hvordan den skiller seg fra det store utland og hvorfor det er en suksessoppskrift.

Det har vært en trend de seneste årene at «hard», amerikanskinspirert HR-ledelse innføres i stadig flere norske bedrifter. Dette bidrar til å rive ned trepartssamarbeidet mellom arbeidstakerorganisasjonene, arbeidsgiverorganisasjonene og myndighetene, som gjennom flere tiår har bidratt til et relativt harmonisk arbeidsmarked i Norge.

Trepartssamarbeidet sørger for en balanse mellom partene. Ansatte og ledelse i virksomheter og bedrifter inkluderes både gjennom representative samarbeidsorganer og organisasjoner, og ved direkte påvirkning. På den måten får ulike parter mulighet til å bli hørt, og det sikrer en maktbalanse mellom dem. I mange andre land er frontene mellom partene i arbeidslivet betydelig steilere, og streiker, opptøyer og uro i arbeidsmarkedet preger stadig nyhetsbildet.

Situasjonen i Europa er alvorlig. Arbeidsledigheten er høy, spesielt blant unge. Finanskrisen har ført til dobling av arbeidsledigheten i de rike landene og er nå oppe i 49 millioner. Totalt i verden er det 200 millioner arbeidsledige som følge av samme krise. Nå handler det om å skape vekst for å komme ut av finanskrisens destruktive grep. På toppmøtet i Davos i januar 2013 var det satt fokus på nettopp dette. Lederen av Det internasjonale pengefondet, Christine Lagarde, sa: «Når man er i ferd med å miste håpet, må man rette blikket mot ungdommen. De vil ha toleranse, rettferdighet og muligheter. Skal vi gi dem det, må vi starte med å skape økonomisk vekst. En vekst som inkluderer alle og ikke bare gjør de rike rikere».

Norge har hatt en vekst med mål å inkludere alle. Dette preger også måten ledelse utøves på i Norge. Den norske ledelsesmodellen henger tett sammen med ideologien bak velferdsstaten.

Norsk næringsliv er lønnsomt og har hatt en eventyrlig utvikling de siste 60 årene. Den norske modellen er det mange gode grunner for å ivareta og utvikle.

Den norske ledelsesmodellen kjennetegnes av at det er sterk innflytelse fra medarbeiderne, og at hver enkelt for lov til å utvikle seg og bidra med det de er gode til. I mange utenlandske kulturer blir eksempelvis ikke tillitsvalgte tatt med på råd, noe som er sentralt og veldig viktig for oss i Norge.

Lederprofilene i boken praktiserer ledelse i tråd med norske tradisjoner og kultur med stor suksess. Bedriftsdemokrati og medbestemmelse er en sentral del av deres filosofi. Alle understreker at resultatene skapes sammen med de ansatte, og de påpeker at det er på denne måten man skaper de beste resultatene.

Disse lederne er også svært opptatt av lønnsomhet, men hensynet til profitt er ikke altoverskyggende. Måten man tjener pengene på er viktig. Det innbefatter hvordan ansatte blir behandlet, hvordan virksomheten påvirker miljø, helse og sikkerhet, hvordan det blir tilrettelagt for et godt arbeidsmiljø, og hvordan en skaper langsiktige verdier både for virksomheten og samfunnet. Da kommer også lønnsomheten som et resultat av måten det drives på. Det er et kraftig virkemiddel når mennesker samordnes og samtidig får mulighet til å utvikle potensialet både i virksomheten og seg selv.

Den nordiske arbeidslivsmodellen kjennetegnes av trepartssamarbeidet mellom staten og organisasjoner på både arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Med disse trekkene fremstår den nordiske modellen for mange som et paradoks. Internasjonale ledelsesmodeller og de fleste varianter av økonomisk teori har ikke trepartssamarbeidet som den viktigste og avgjørende årsak til økonomisk vekst – hverken på mikro- eller makronivå.

Men faktum er at Norden ligger på topp i verden både når det gjelder rikdom og likhet. De nordiske landene har både produktiv kapitalisme og et omfattende velferdssamfunn. I tillegg klarer Norden å balansere kollektivisme med mye individuell frihet. Ytringsfriheten og rettsvernet for den enkelte innbygger står sterkt.

Den nordiske modellen har gitt disse landene et brutto nasjonalprodukt (BNP) per innbygger som ligger helt i teten internasjonalt. Fellesskapsløsninger ser ikke ut til å stå i motsetning til lønnsomhet.

Det ser altså ut til at modellen åpner for muligheter og suksess som økonomisk teori og internasjonale ledelsesteorier fremdeles ikke i tilstrekkelig grad har anerkjent som en lønnsom suksessfaktor.

Den nordiske og norske modellen har fått gjennomgå mye kritikk, og fagforeninger og interessekamp ble sett på som bremsekloss for økonomisk gevinst og utvikling. Men resultatene i norsk næringsliv viser at arbeidslivet er stabilt og meget lønnsomt. Samarbeidet mellom motstridende interesser viser seg å være positivt for næringslivet og samfunnet. Det er funnet en balanse mellom partene som legger føringer for videre utvikling.

I The Economist kunne man 2. februar i år lese om «The next supermodel». Her dras det fram at politikere fra både høyre og venstre kan lære av den nordiske modellen. «Den viktigste lærdommen fra de nordiske landene er ikke ideologisk, men praktisk. Staten er ikke populær fordi den er stor, men fordi den fungerer.»

Modellen fungerer i praksis.

Samtidig utøves det fremdeles stort press mot den norske modellen. De siste tiårene har den økonomiske og kulturelle globaliseringen kommet med nye utfordringer. Stadig flere norske bedrifter er del av internasjonale konsern eller har aktivitet i utlandet. Norske og utenlandske tradisjoner møtes stadig oftere, og påvirker hverandre. Den sterke arbeidsinnvandringen kan også utfordre norske lover og regler og måter å gjøre ting på. Samtidig representerer Norge og Norden minst like sterkt som før et ideal for hvordan samfunn kan kombinere modernitet, økonomisk effektivitet, demokrati og deltakelse i arbeids- og samfunnsliv.

«Det private eierskapet er bærebjelken for verdiskapningen i Norge». Dette er starten på rapporten «Privat eierskapsberetning» som Menon Business Economics, på oppdrag av NHO og Norsk Rederiforbund, la fram i mai 2012. Rapporten viser at norskeide private bedrifter er mer lønnsomme enn de som har utenlandske eiere.

Hvordan disse foretakene ledes, har i de fleste tilfeller opprinnelse i en norsk ledelsestradisjon og modell.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 9/2013)