Svein-Yngve Madssen (LO-Aktuelt)

I mange år koste jeg meg ute på altanen. Bosatt i blokk var de få kvadratmeterne et godt alternativ til hage. Her kunne jeg lese eller lytte på radioen, mens det summet internasjonalt fra de andre leilighetene. Nå er det anlagt en stor og fin lekeplass på det store gårdsrommet under oss. Til langt på kveld er det lekende ungehyl, baller som spretter og skjærende skraping fra plasthjul på betong. Lyden forsterkes som i en trakt mellom blokkene og gjør det umulig å høre på radio eller prate sammen noen etasjer over bakkeplan.

Bare på noen år har det ene grøntområde etter det andre blitt forvandlet til fotballbaner, aktivitetsområder og lekeplasser. Det bygges barnehager og en stor ny skole knappe hundre meter fra blokka. Denne delen av Grorudalen er blitt et eldorado for barnefamilier og besteforeldre med barnebarn på besøk.

Men det er ikke bare de unge som har behov for å være aktive ute. Rundt oss ser vi hvordan eldre slektninger ganske raskt forvitrer fordi de ikke lenger kommer seg ut. Hvor er benkene, spør min gamle far når vi rusler rundt i boområdet hans. Han har i alle år gått turer; hver eneste dag. Men nå begynner det å bli tungt. Og bakken ned mot elva er bratt. Om vinteren farlig glatt.

Og hvor er benken? Tenk på alle de millioner med helsekroner det er mulig å spare hvis vi anlegger «lekeplasser» for eldre! Med forhold lagt til rette for trygge spaserturer året rundt, noen «lekeapparater», benker til en pustepause og en prat med jevngamle. Bedre fysikk og økt livskvalitet. Når vi gjør det for de yngste, må vi også gjøre det for de eldste.