Jan-Erik Østlie (LO-Aktuelt)

På vei til Aten og Alter Summit streifer mine tanker innom Zuccotti Park i New York. Jeg var der i september i fjor for å overvære Occupy- bevegelsens feiring av ettårsdagen for okkuperingen av denne lille, private flekken bare et steinkast unna Ground Zero på Manhattan.

Jeg snakket med mange occupy-aktivister. De aller fleste understreket at skulle bevegelsen være liv laga, var det svært viktig at amerikansk fagbevegelse også deltok, at The American Federation of Labor and Congress of Industrial Organizations (AFL-CIO) – amerikansk LO – var med.

Derfor pratet jeg med flere representanter fra AFL-CIO også. Blant pent antrukne presidenter og andre tillitsvalgte med press i buksene var gjennomgangsmelodien at Occupy satte viktige spørsmål på dagsorden (særlig poengteringen av den ekstreme amerikanske ulikheten – we are the 99 %) som amerikansk fagbevegelse kunne støtte, men fagforeningstoppene mente samtidig at Occupy var altfor mye skrik, og for lite ull – for lite struktur og dagsorden, for mye tull.

Occupy er i dag ikke døde, som enkelte later til å tro, men dessverre mye mindre synlige enn de var. Mye skyldes arrogante holdninger i en amerikansk fagbevegelse som helst vil ha styringa med arbeidslivspolitikken sjøl – mye tyder på at amerikansk fagbevegelse er altfor lite villig til å lytte på andre med gode argumenter – som for eksempel ulike sosiale bevegelser. I USA er det mange sånne. Ikke alle er like progressive, og ikke alle er idioter.

Dessuten er det alltid noe nytt å lære. Mens den økonomiske krisa herjer i Europa, det kuttes i vanlige folks velferd og lønninger – og arbeidsledighetskurvene vrenger seg snart rett oppover, måned etter måned – så må den europeiske fagbevegelsen skjønne sin besøkelsestid.

Den motstanden som nå reiser seg på gateplanet i flere europeiske hovedsteder må ikke fagbevegelsen snu ryggen til fordi den ikke liker formen på protestene!

Det er ikke nok, som sosialdemokrater i Norge, Europa og ILO gjør – å rope på sosial dialog. Den sosiale dialogen fungerer i Norge under visse omstendigheter (sterk fagbevegelse og en samarbeidsvillig sosialdemokratisk/rødgrønn regjering) – i andre europeiske land er maktforholdet mellom arbeidsgivere, myndigheter og fagbevegelse en helt annen. Der er det arbeidsgiversida som dikterer premissene for arbeidslivspolitikken. Hva skal fagbevegelsen med sosial dialog da?

Hvis det er to mennesker i et rom, og de begge er politisk venstreradikale, kan du banne på at de er uenige og under enhver omstendighet vil nekte å samarbeide om det meste. Dette merkelige fenomenet rir den politiske venstresida som en mare – og har gjort det i hele min levetid. Ja, i norsk arbeiderbevegelses historie har dette tullet eksistert siden splittelsen mellom revisjonister og kommunister, mellom sosialdemokrater og kommunister i kjølvannet av den Russiske oktoberrevolusjonen i 1917.

Krisa i Europa er i dag ikke bare økonomisk og sosial, den er også politisk. Kritikerne av den rådende politikken klarer ikke å samle seg om alternativer. Løsningen ligger verken i mer makt til arbeidsgiverne, til konservative politikere eller høyreekstreme grupperinger.

Løsningen, i hvert fall på kort sikt, ligger i å få hele fagbevegelsen til å forstå at gammeldags sosialdemokratisk politikk og ideologi, med en kontinuerlig oppbygging av velferdsstaten, størst mulig likhet og fellesskapsløsninger der alle bidrar etter evne (og får etter behov), sterke fagforeninger og en reell dialog (trepartssamarbeid) – det er veien å gå, det er den politiske medisinen som må utskrives. Om nødvendig på blå resept!

Jeg skjønner at det kan være vanskelig for mange sosialdemokrater å innrømme at det er denne klassiske sosialdemokratiske politikken og disse verdiene hele arbeider- og fagbevegelsen er i ferd med å svikte, at mange sosialdemokratiske og sosialistiske partier – særlig i Europa – er i ferd med å forlate den plattformen hele bevegelsen er tuftet på. Og at det ikke gjør saken lettere om de samme sosialdemokrater blir fortalt dette av journalister og folk uten partibok.

Men noen må gjøre den møkkajobben også. Vi gjør det ikke av glede eller lyst, eller fordi vi mangler interessante oppgaver på jobben! Akkurat nå gjør vi det mest fordi Europa brenner.

Og det er dette Alter Summit i Aten 7. og 8. juni handler om.

PS

Tittelen på denne kommentaren har jeg dessverre ikke suget fra eget bryst, men stjælt fra Jan Erik Vold, en av landets flotteste politiske ordsmeder. Æres den som æres bør!