Et sted hvor du kan senke skuldrene og kjenne roen.

Det betyr ikke at jeg er en flittig kirkegjenger. Unntaket er feriene, hvor vi alltid benytter anledningen. Ellers er det dåp, bryllup og begravelser. Denne gangen var det dåp. Det var høyt under taket i steinkirken fra 1860 og plass til 500 sjeler. Blant dem var det en synder; den to måneder gamle udøpte jenta. Skal vi tro Den norske kirkes dåpsliturgi var hun «født med menneskeslektens synd og skyld». Så mye for en god start på livet.

Prosten pratet som proster gjør. I blant lyttet jeg litt ekstra. Spesielt da hun nevnte imamer og opptøyene i Stockholm. Så ble det sitert fra Bibelen og de fleste av oss mistet tråden. Lite er mer ekskluderende enn gamle tekster som ingen forstår. Men prosten prøvde å forklare. Og hun talte varmt for å være snill og grei; spesielt mot mennesker vi ikke liker. Det var da jeg tenkte på romfolket. Etter at en håndfull mennesker hadde mottatt Jesu «blod og kjøtt» var det åpenbart at kirken kunne romme langt flere mennesker enn menighetens trofaste. Hva ville Jesus gjort?

Vi kjenner alle svaret. Jesus ville åpnet kirken for både romfolk, husløse og andre trengende. Jeg forstår at teorien er vanskeligere enn virkeligheten. Og det hender at også jeg er stor i kjeften og ikke helt klarer å innfri. Men jeg innkaller ikke folket og forkynner et budskap basert på tro. Kirken erkjenner selv at de er utfordret av romfolket. Oslos biskop siterer et gammelt ordtak som sier at «enhver begynnelse er vanskelig». Og han fastslår at «som kristne ønsker vi å møte denne utfordring – å møte menneskene – med Jesu sinnelag.»

Kirkens problem er at romfolket ikke er en ny utfordring. De har aldri som kirke møtt trengende mennesker med Jesu sinnelag og åpnet kirkedørene.

Og da ordene «hedninger og jøder» ble sunget ut i kirkerommet innså jeg at også i framtida vil kirken ha godt med plass til oss som søker litt ro fra hverdagen. Men romslig og høyt under taket er det ikke.

sym

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 10/2013)