Av Hans Henrik Fafner

På et møte i den jordanske hovedstaden Amman vedtok en rekke av den arabiske verdens nasjonale fagbevegelser å arbeide for en regional sammenslutning. Samtlige deltakere i initiativet er allerede medlemmer av Den internasjonale faglige sammenslutningen IFS ( ITUC), og det er i deres regi det regionale samarbeidet er tenkt etablert.

– Formålet er å gi det mest effektive svaret på de legitime politiske og sosiale kravene som er blitt stilt i forbindelse med revolusjonene i regionen, sier Mustafa Tlili som står i spissen for IFS’ kontor i Amman.

På møtet fastla man noen retningslinjer for hva initiativet skal oppnå. Det resulterte i en formell erklæring som omhandler veldig overordnede prinsipper, og den nevner også de demokratiske og uavhengige arabiske fagbevegelsene som middel til å oppnå dette. Men mellom linjene kan man lese en dyp skuffelse over revolusjonenes resultater som den egentlige motoren bak initiativet.

Fagbevegelse på sidespor

– Det er helt tydelig at revolusjonene har skuffet på en lang rekke områder, vurderer Moheb Zaki fra Ibn Khaldoun-senteret for Utviklingsstudier i Kairo.

Hans eget hjemland, Egypt, er et godt eksempel på dette. Kort etter revolusjonen for vel to år siden, ble det givtt grønt lys for frie og uavhengige fagbevegelser, som oppstod i hundrevis. Men i dag befinner de seg på et sidespor. Riktignok eksisterer de, men er uten reell innflytelse.

– Revolusjonen begyndte jo egentlig med en rekke krav om bedre vilkår for arbeiderne og alminnelige borgerrettigheter, og det skapte en kolossal bølge av optimisme omkring de nye fagbevegelsene, forklarer han. – Men inngen ting av det er blitt til noe. Landets økonomi har det elendig, noe styret bruker som forklaring på at det akkurat nå ikke kan komme på tale å heve minstelønnen og lignende. Og fordi fagbevegelsen fortsatt stiller krav, har utviklingen ført til et motsetningsforhold mellom den og president Morsis islamske styre.

Tunisia i en annen retning

I Tunisia, det alt startet, er situasjonen på lignende vis uavklart, men i en annen retning.

Her har særlig den store Union Générale Tunisienne du Travail (UGTT) i årtier kjørt et slags uformelt parløp med det sittende styret. Den tunisiske sosiologen Hèla Yousfi forklarer det ved at UGTT alltid har vært «mye mer enn en fagbevegelse, men heller å betrakte som en politisk hjørnestein i den tunisiske samfunnsutviklingen.»

UGTT blev stiftet 10 år forut for Tunisias selvstendighet fra Frankrike, og har gjennom tiden sett det som en oppgave å sikre statens stabilitet. Allikevel var fagbevegelsen med da folket gjorde opprør mot Ben Alis regime. Det skyldes at det innenfor UGTT alltid har eksistert to fløyer, der den som sist kom til å sette dagsordenen lenge har støttet de sosiale bevegelsene og opponert mot det autoritære styret. Men samtidig har UGTT ikke endret seg, selv om revolusjonen førte til politiske endringer. Bevegelsen er fortsatt preget av indre splittelse, og den er ikke blitt enklere å håndtere etter at regjeringen nå kontrolleres av det moderate islamske partiet Ennahdha. Det har som utgangspunkt anlagt en veldig kjølig stil overfor fagbevegelsen.

Ikke styrket av revolusjonene

– Bildet gjentar seg mange steder i den arabisk verden, så generelt kan man si at fagbevegelsen ikke er kommet styrket ut av de dramatiske omveltningene, sier Moheb Zaki.

Den libanesiske CGTL er bare en løst sammensatt bevegelse, preget av de samme sekteriske spenninger som resten av landet. I Jemen kjemper fagbevegelsen YCLU med massiv arbeidsløshet og elendige arbeidsvilkår, som ikke synes å bedre seg i et politisk klima som trass i omveltninger ikke er blitt veldig gunstigere for faglig arbeid. I Saudi-Arabia og flere av oljeøkonomiene er faglige sammenslutninger rett og slett forbudt.

Forskjellene er veldig store, og det er viktig at vi får et felles arabisk forum for å diskutere våre mange problemer, sier generalsekretæren Shaher Said fra det palæstinensiske PGFTU.

Han forteller at den palestinske arbeiderbevegelsen har sine spesifikke problemer, som det kanskje kan bli lettere å løse hvis PGFTU kan utveksle erfaringer på en annen måte enn til nå.

– Og vi kan bli bedre på å hente erfaringer fra herandre, og til å lære av de positive utviklinger, sier han og henviser til en aktuell sak i Jordan.

Tekstilarbeidere vant

Tekstilarbeiderne i kongeriket Jordan har i denne måneden vunnet en seier som er markant, fordi den er så uvanlig i denne delen av verden. Etter et helt års kamp oppnådde det lokale tekstilarbeiderforbundet en avtale med de to arbeidsgiverorganisasjonene om at arbeidere skal ha frihet til å organisere seg, akkurat som arbeidsgiverne nå har forpliktet seg til ikke å diskrimere medarbeidere som står i fagforening.

– Dette er et historisk resultat som vil hjelpe med å sikre fortsettelsen av tekstil- og bekledningsindustrien i Jordan, akkurat som den sørger for bedre arbeidsvilkår, het det i en pressemelding fra tekstilarbeidernes generalsekretær, Fathallah Omrani.

Avtalen omfatter også bestemmelser om sikkerhet på arbeidsplassen og helse, og den snakker om bedre vilkår for kontraktansatte og migrantarbeidere i bransjen.

Felles holdning til Bangladesh

Fathallah Omrani understreket avtalens særlige betydning i lyset av tragediene i tekstilindustrien i Bangladesh, og her ligger historiens regionale perspektiv. De jordanske tekstilarbeiderne er medlem av IndustriALL Global Union. Det er den internasjonale faglige sammenslutningen som den siste tiden har fått omkring 50 store tøykjeder til å skrive under på en rekke krav om økt sikkerhet på virksomheter i Bangladesh.

– Den arabiske verden er naturligvis interessant, sier IndustriALL’s generalsekretær, Jyrki Raina, til nyhetsportalen arabianbusiness.com. – Men det er en problematisk faktor at fagbevegelser er ulovlige i Saudi-Arabia og De Forente Arabiske Emirater, og det bidrar ikke nødvendigvis til de regionale kjedenes interesse i å underskrive avtalen.

Han er med andre ord skeptisk med hensyn til den arabiske verdens bidrag til å forbedre sikkerhetsforholdene i Bangladesh. De stedlige fagbevegelsenes generelt svekkede posisjon og mange interne problemer vanskeliggjør slike internasjonale initiativer. Og det er blant annet slike saker som vil stå sterkere hvis den arabiske verdens fagbevegelser finner en felles samling på tvers av landegrensene.