Karin Sveen

I våre dager skal hver og en helst stå fram som vi er født i middelklassen og deler alle dens oppfatninger om livsstil, språk, yrkesvalg og væremåte. Har vi annen bakgrunn, skal den helst skjules, vi skal late som vi ikke kommer fra noe. Fortid er noe som skal legges bak oss, for verden er ny, den ble skapt da vi fødtes. Intet og ingen preger oss. Vi har ikke bakgrunn, vi har ikke røtter, og skulle de finnes, er det bare å glemme, kutt dem over. Vi har ingen plikt til å huske, vi har ingen plikter mot andre, vi plikter primært å ivareta vår karriere.

Det er bare middelklassen som med selvfølge kan huske, de kan stolt regne sine aner tilbake til nasjonens tidlige tider og eliter, fortelle om slektas spennende skikkelser og feire seg sjøl med et glass vin under maleriene av sine ærverdige stamfedre og deres henrivende hustruer. Gjennom generasjoner har alle lyktes, det er ingen som har gått i graven uten å etterlate seg en større arv enn forgjengerne.

Vi andre må helst ikke komme trekkende med vår fortid, den er så deprimerende og negativ. Det festligste selskap kan bli ødelagt hvis annet enn middelklassens emner bringes på bane. Bare bistre hengehoder peker på de forskjeller som var og som fortsatt finnes. Et fremadstormende, moderne karrieremenneske bruker ikke tid på å gruble. Vi har jo samme muligheter alle, eneste forskjellen er at noen bruker dem, mens andre ikke gidder. Så enkel ser verden ut, det er bare å søke mot stjernene.

Faren min var platearbeider og organisert i Jern og Metall. Han var ansatt på Ham Jern i Hamar, en bedrift som i sine velmaktsdager hadde hundrevis av ansatte. Ved siden av jernbanen var Ham Jern en av de største arbeidsplassene i byen. Jernbaneverkstedet og Ham Jern lå side om side nede ved Mjøsa, islagt og hvit midtvinters, blendende blå om sommeren. Naturen stod i sterk kontrast til industriområdet, der røyken drev fra pipene og alt var innsatt med sot, støv og olje. Når arbeidstida var slutt, strømmet seige slitere gjennom portvakta, ikledd mørkeblå kjeledresser, med oljeflekker i ansiktet og never som aldri ble rene, uansett hvor grundig de ble vasket.

Faren min var en av dem, og han var alltid på plass ved maskina si på plateverkstedet, der sola stekte gjennom det skitne glasstaket, eller sprengkulda drev en beinkald trekk over betonggulvet om vinteren. Her tilbrakte han mesteparten av livet sitt, når ikke Ham Jern i perioder lånte ham ut til Jernverket i Mo i Rana eller til Rosenberg Mekaniske Verksted i Stavanger.

Ingen ting av dette har jeg planer om å glemme. Jeg kommer ikke fra ingenting og har en historie å fortelle. Vi er født inn i en sosial verden og skal verken glemme fortiden eller vår plass i samtiden. Å dele godene er arbeiderbevegelsens adelsmerke, å dele pliktene likedan. Norsk offentlighet har etter hvert få personer som i kraft av sin iboende historie og sin formuleringsevne, avspeiler flertallets bakgrunn og røtter. LO skal derfor berømmes for valget av Gerd Kristiansen som leder.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 11/2013)