Min utfordring er en parkeringsplass, på størrelse med to bussgarasjer foran huset, og at det faktisk er en garasje på den ene siden og en carport på den andre. Det eneste jeg klarer å komme på er en rundkjøring.

På begge sider fins det noen meter med helt unyttig plen, eller mose i løvetannplenen, for å være mer korrekt. Dessuten er det på garasjesiden en skråning så bratt at bare det å stå i den er en utfordring. Den er totalt overgrodd med gammalt gress, villbringebær og en underskog av små trær – bjørkeskudd i alle størrelser – tusenvis! Minst! Og selje. Og furu. Og noe annet rask som helt sikkert blir til store trær. Løvetann i millionvis er en naturlig del av det hele. De stikker udødelige opp av den svarte plastsekken som er stappende full – med bare løvetann – pluss noen brunsnegler jeg ikke orka å ta livet av. Mitt morderinstinkt var utslitt akkurat da.

Men jeg gir ikke opp så lett. Jeg klatrer oppover skråningen med dødsforakt, hakker meg gjennom gigantiske gresstuer som ligger dypt ned i blåleira. Etter timers slit er haugen med tuer vokst seg stor og fyldig. Jeg derimot, står tvikroket og beundrer mitt verk. Hvis jeg regner litt rundt, har jeg en halv meter - ganger én meter, med åpen jord.

Hvor mye blir det i kvadratmeter, tro? Ikke mange. Likevel stapper jeg noe de kaller bunndekkende planter ned i jorda. De ser svært lite bunndekkende ut for øyeblikket, men kanskje når jeg blir pensjonist?

I fjor sleit jeg meg gjennom et par kvadratmeter fra «plenen», der jeg plantet roser og diverse andre ukjente blomster. Min iherdige tildekking med løv og innkjøpt duk bar frukter. Ingen planter døde. Men det gjorde ikke brunsneglene, selv om barfrosten liksom skulle ta livet av dem.

Så her på landet er rosenbuskene innesperret av et meterhøyt grønt nettinggjerde. Ikke for at jeg tror det sperrer sneglene ute, men rådyra derimot. For det er ikke bare brunsnegler her på landet. Stemorsblomstene lever på verandaen – med putekasse foran trappa, som port for innpåslitne rådyr. For selv om vi har buss-snu-parkeringsplass foran huset, så har vi skog bak. Kommunen påstår at det har blitt veldig få rådyr her, siden gaupa er kommet til bygda. Jeg foretrekker gaupe i skogen, heller enn rådyr i hagen.

Mine grønne fingre har fått jordfarge, mens ryggen verker, svinner lyset og regnbygene inntar naturen. Det gjør også mordersneglene. De tyter fram i den kveldsfuktige skumringen, mens jeg går morderisk på jakt, med snegleblikket på, pølseklype og saltboks klar. Dem jeg finner avgår ved døden. Rådyra får gaupa ta seg av.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 11/2013)

Simra