Av Hans Henrik Fafner

Merking av varer fra de israelske bosettingene på Vestbredden vil koste palestinske arbeidsplasser. Påstanden er hørt før. Hvis europeiske forbrukere boykotter produkter fra israelske virksomheter på Vestbredden, lyder argumentationen, så vil det gå ut over den enkelte virksomhets omsetting, og det vil føre til avskedigelser.

Nå er sagen framme igjen. Det tyske parlamentet debatterete nylig et lovforslag som bare ville tillate Israel som opprinnelsesland på varer som er produsert innenfor den grønne linjen, altså i det som var Israel før 1967.

Sakens uvanlige vending ligger i at det nå er kommet en motargumentasjon fra offisielt israelsk hold. Landets viseutenriksminister Zeev Elkin har bedt sitt departement utarbeide et internt dokument så israelske diplomater og talsmenn kan redegjøre for boykottens konsekvenser for virksomhetene i bosettingene. Nyhetsportalen Al Monitor har skaffet seg adgang til dokumentet og redegjør for innholdet.

Nesten minstelønn

Dokumentet tar utgangspunkt i hva de palestinske arbeiderne angivelig har å tape. Det blir slått fast at arbeidsløsheten blant 15-19-åringer på Vestbredden ligger på 30 prosent. Det stemmer overens med de offisielle tallene fra det palestinske selvstyret.

Så er det lønnen. Gjennemsnittlig tjener en palestinsk arbeider 164 shekel (273 kroner) om dagen i en bosettervirksomhet, heter det. Hvis man tar utgangspunkt i at arbeidsdagen er på åtte timer (noe den ikke alltid er), betyr det at lønnen ligger en smule under offisiell israelsk minstelønn, som er 22 shekel i timen. Dokumentet anfører også at den gjennomsnittlige daglønnen hos bosetterne er 83,3 prosent høyere enn hva en arbeider blir betalt for det samme hos en palestinsk arbeidsgiver.

Endelig blir det understreket at det som palestinerne tjener i bosettingene løper opp i omkring i milliard dollar, noe som svarer til 9 prosent av det palestinske selvstyres budsjett.

Intet alternativ

Men medaljens bakside er at de palestinske arbeiderne sjelden har noe alternativ.

– 82 prosent av arbeiderne har et ønske om og en vilje til å forlate sine jobber i bosettingene, forutsatt at det fantes et bæredyktig alternativ, sier dr. Majid Speih fra det palestinske Al Quds Universitet i Øst-Jerusalem.

Det er litt varierende tall på hvor mange mennesker det dreier seg om. Men sammenholder man de forskellige kildene, så har omkring 22.000 palestinere arbeidstillatelse i bosettingene. Et ukjent, men ikke ubetydelig antall arbeider hos israelerne uten å ha papir på det, og i tillegg kommer omkring 10.000 sesongarbeidere som faktisk finner sysselsetting i Jordandalens israelske landbruk, når der er behov for ekstra hender under eksempelvis daddelhøsten.

Det er nemlig de sistnevnte som står ubeskyttet i forhold til den utnyttingen som dr. Sheih også beskriver som en del av palestinernes arbeidsdag. Hele 93 prosent av dem har ingen fagforening eller arbeidskomite til å tale deres sak.

– Lønnen blir i mange tilfeller utbetalt for sent, og arbeidernes sosiale rettigheter blir i mange tilfeller ikke respektert på en arbeidsplass hvor sikkerhetsforholdene ofte er kritikkverdige, forklarer han.

Ingen lønnsslipper

En aktuell sak verserer omkring en virksomhet, som handler med tre og metall fra industrikvarteret Mishor Adumim, som ligger langs hovedveien mellem Jerusalem og Jeriko. Den sysselsetter tyve palestinere som alle kommer fra Jeriko.

Begynnerlønnen for en nyansatt arbeider er 90 shekel for en arbeidsdag på åtte og en halv time. Noen av dem har vært i virksomheten i over ti år, og er derfor nådd opp på topplønnen, som er 200 shekel – noen få shekel over minstelønnen.

Om vinteren drypper regnet inn gjennom taket, og i sommertiden er det ingen avkjøling, selv om dagstemperaturen ofte ligger på den gale siden av 40 grader. Lønnen utbetales når den skal, men uten medfølgende lønnsslipp. Det betyr at arbeiderne ikke har noen form for dokumentasjon hvis de skal søke erstatning i tilfelde arbeidsulykke.

Arbeiderne opplyser at andre virksomheter i Mishor Adumim ansetter folk etter reglene, men ifølge dr. Sheih er den aktuelle saken langt fra enestående.

Sinte på selvstyret

I det palestinske selvstyret er man oppmerksom på problemet. Her ble det vedtatt i fjor å boykotte varer fra bosettingene, noe som straks ble bakket opp av PGFTU og de øvrige faglige organisasjonene på Vestbredden. Det ble på et tidspunkt også overveid å forby palestinere å ta arbeid i bosettingene, men det ble møtt med protester.

– Alle vet jo at det er prinsippielt galt. Elve prosent av arbeidsplassene ligger på jord som er blitt konfiskert fra private palestinske eiere. Det er jo bare en ekstra ydmykelse, sier Mahdi Abdel Hadi, som står i spissen for den palestinske tenketanken Passia.

Men hvorfor blir de likevel hengende?

– Fordi de ikke har noe valg. Det er den klassiske palestinske klemmen, tilføyer han.

Slik forklarer han også protestene mot et forbud som uttrykk for dette dilemmaet. Selvstyrets ønske om et forbud er jo i palestinernes interesse, idet det jo er et oppgjør med avhengigheten av okkupasjonsmakten. Men fordi de politiske lederne ikke kunne stille med noe alternativ, snudde initiativet seg mot dem selv som en boomerang. Protestene utartet seg til anklager for ikke å ha innfridd løftene overfor befolkningen.

– Derfor fortsætter problemet med å eksistere, slutter dr. Hadi. – Som jeg ser det, er eneste alternativ å få skapt noen palestinske arbeidsplasser. Og det er jo langt på vei opp til israelerne.