Av Andreas Halse, leder av Sosialistisk Ungdom (SU)

Sosialistisk Ungdom har lenge advart mot en utvikling der arbeidslivet deles opp i et A- og et B-lag der nordmenn i stadig større grad tar seg fisefine kontorjobber mens vi overlater de tyngste løftene og viktigste jobbene til underbetalte innvandrere. Med dette stiller vi oss på samme side som LO som advarer mot en lønnspress nedover og som også er bekymret for de mest utsatte gruppene i arbeidslivet.

Ola Borten Moe sin kommentar til problemstillingen er at han «ikke har tro på at sosial dumping er noe stort problem».

– Les Vil ha økt arbeidsinnvandring

At sosial dumping ikke er noe stort problem for statsråden tror jeg gjerne på, men han trenger ikke dra langer enn til regjeringens egne bygningsarbeid for å se klare eksempler på utenlandsk arbeidskraft som jobber på uanstendige lønns- og arbeidsvilkår. Det er hardtarbeidende mennesker med både norsk og utenlandsk bakgrunn som betaler regninga for høyresidens formaninger om stadig åpnere grenser. Det er ikke slik at problemet er å skaffe arbeidskraft til yrker innenfor helse, bygg og anlegg eller renhold. Problemet synes imidlertid å være at stadig flere ikke ønsker å betale skikkelig for seg. Da er det klart at rekrutteringen av innenlandsk arbeidskraft blir vanskeligere.

Fri lønnskonkurranse mellom 506 millioner innbyggere i EU er åpenbart et dårlig utgangspunkt for alle oss som er opptatt av et anstendig arbeidsliv. Ministeren har her kjøpt arbeidsgivernes vikarierende argumenter for å kunne skaffe seg arbeidskraft for en billig penge.

Jeg og SU er ikke mot arbeidsinnvandring. Vi mener derimot at den må underlegges mer regulerte former enn i dag. Jeg tar på alvor at enkelte arbeidsgivere mener at de trenger å hente inn kompetanse fra utlandet for å utvikle seg som bedrift. Derfor kunne det vært en god løsning om vi lar arbeidsgivere stå fritt til å hente inn utenlandske arbeidstagere så sant det foreligger en kontrakt, underskrevet av begge parter, som spesifiserer lønns- og arbeidsvilkår som tilsvarer gjeldende norske tariffavtaler. Så lenge dette kravet ikke støttes av verken ministeren, høyresiden eller arbeidsgiverne er det vanskelig å tro på at maset om stadig åpnere grenser skyldes annet enn et ønske om å presse sliternes lønninger stadig nedover.

En ting er å ha en olje- og energiminister som blindt løper oljeindustriens ærend. En annen ting er at den samme ministeren løper arbeidsgivernes ærend innenfor områder hvor han har verken kompetanse eller ansvar. Norge ville vært tjent med et nytt ansikt i olje- og energidepartementet.