Av Per Morten Hoff, generalsekretær i IKT-Norge

Internt er det strid om man kan bruke tvang for å flytte Herøya Arbeiderforening fra Energi og IT, til Fellesforbundet. Leder av Fellesforbundet sier at dette handler ikke om hvilket forbund medlemmene skal tilhøre, men hvilken tariffavtale de skal være omfattet av. Greit nok, men tvang er det uansett, og det er tydelig at det misliker LO´s medlemmer.

For kort tid siden var EL&IT forbundet i streik mot IKT-bedriften ATEA. Streiken i Atea var en dråpe i havet, men sympatistreiken medførte tvungen lønnsnemd. Bakgrunnen for den omfattende sympatistreiken var at noen titall ansatte i ATEA ikke fikk tariffavtale. Tariff skal tvinges på de 1700 øvrige ansatte som ikke ønsker det.

Samtidig sier LO-leder Gerd Kristiansen at det er et viktig mål å få flere organiserte i IKT-næringen. Det er ingen ting galt med organisering, men jeg kan love Gerd en ting. Å tvinge seg fram i IKT-næringen er ikke det som skaper sympati. Det skaper kraftig antipati og en følelse av at LO står for det stikk motsatte av de verdier man er opptatt av i vår næring. LO´s medlemmer misliker tydeligvis tvang selv. Derfor koker det på Herøya. Jeg tror LO skal gå både en og to runder med tanke på hvilken strategi de skal legge seg på for å få nye medlemmer. Noen ganger kan det virke som om man er mer opptatt av egen kjøttvekt og pengestrøm, enn virkelig å tjene arbeidstakerne.

Rikslønnsnemda skal i løpet av kort tid avgjøre konflikten som har oppstått mellom Atea og EL&IT forbundet. Etter en omfattende sympatistreik stoppet regjeringen streiken med tvungen lønnsnemd. Avgjørelsen om LO-forbundet EL&IT kan kreve tariffavtale for alle ansatte i Atea, på bakgrunn av en sympatistreik i andre bransjer, er av stor prinsipiell betydning for fremtidens arbeidsliv.

Et meget stort flertall i Atea ønsket ikke tariff, og slik er det i de fleste IKT-bedrifter i dag. At man lokalt har betingelser som i mange tilfeller er bedre enn det en tariffavtale kan gi er nok avgjørende, men minst like viktig er de kulturelle forskjellene, mellom den gamle industrien og kunnskapsnæringen. I IKT-næringen er det svært vanskelig å se de gamle konfliktlinjene mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Ledelse, eiere og ansatte jobber for og mot det samme målet. I mange IKT-bedrifter er de ansatte også medeiere og bedriftene er å anse som et kollegium. Det er de ansatte som har makta, all den tid bedriftenes kapital er de kloke hodene og ikke maskinene. Dette er en markant endring i norsk arbeidsliv som vi har vitne til de siste 20 årene, og denne endringen synes ikke å være oppfattet av LO. De lever fortsatt i tankegodset til det gamle industrisamfunnet. Hvor det er klare konfliktlinjer mellom de ansatte og ledelsen.

Når Rikslønnsnemda nå skal avgjøre om et lite antall ansatte kan kreve tariffavtale for alle ansatte i en bedrift på bakgrunn av en omfattende sympatistreik, blir det spennende å se om Rikslønnsnemda tar disse endringene i arbeidslivet inn over seg.

Det har tidligere kun vært en sak som ligner på Atea-konflikten og det er den såkalte Krysset-saken fra 1976. Avgjørelsen til Rikslønnsnemda den gang vakte oppsikt og en doktoravhandling av Torgeir Aarvaag Stokke i avhandlingen Lønnsforhandlinger og konfliktløsning, skrev følgende da de gransket arbeidskonflikter i en av sine rapporter:

«I ettertid har likevel arbeidstakerorganisasjonene vært varsomme med å varsle sympatiaksjoner for å fremprovosere lønnsnemndinngrep overfor uorganiserte arbeidsgivere. En får inntrykk av at utviklingen av «krysset»-saken plaget LO, og at ingen egentlig var særlig stolt over å måtte sette i gang et så omfattende institusjonelt apparat for å håndtere en så liten tvist.»

Det store spørsmålet nå er om Rikslønnsnemda i 2013 tar inn over seg at samfunnet har endret seg? Det er også et tankekors at Rikslønnsnemda er sammensatt av partene i arbeidslivet og oppnevnte representanter av regjeringen. Dette viser at også Rikslønnsnemda er «dresset» etter de gamle konfliktlinjene, men vi håper og tror at en offentlig nemd i 2013 skal avspeile virkeligheten, og ikke være et instrument for partene i arbeidslivet for at de skal få flere medlemmer, mere penger og mere makt. Fremtidens arbeidsliv kan ikke bygge på tvang – satser LO på det kortet skyter de seg ikke bare i foten, men i hjertet.

Kommentaren har tidligere vært publisert i Magasinet På Spissen