Av Halle Jørn Hansen

Når Marine Harvest med skatteflyktningen og Kypros-rederen John Fredriksen som største aksjonær ønsker kontroll med selskapet, utfordres en viktig historisk og verdiforankret politisk tradisjon i Norge. Spørsmålet er: Hvem skal eie og ha den politiske kontrollen over norske naturressurser som betraktes som av stor nasjonal, politisk- strategisk verdi?

I 1850-åra var norske skoger i ferd med å bli hugget ned fordi Europa hungret etter trevirke, og de store skogeierne tjente store penger. Regjeringen grep inn, og vi fikk starten på en politikk for statlig eierskap og kontroll av skogressursene. Dette førte noen tiår seinere til opprettelsen av det som i dag er Statens Skoger som nå på en ansvarlig måte forvalter om lag 20 % av landets skogsareal. I tillegg har vi hatt en politikk og lovgivning når det gjelder private eiere av skog som vedvarende har pålagt dem både forsvarlig hogst og gjenplanting av skog.

I 1895 fikk vi med statens kjøp av Paulinfossen i Vest Agder starten på en politikk for å sikre staten kontroll med våre fossefall. Konsesjonslovene kom i 1909, og fram til 1920 var det stor statlig aktivitet for å sikre fossefallene. Den drivende politiske kraft bak alt dette var den store Venstrelederen og statsministeren Gunnar Knudsen og hans industriminister Johan Castberg fra Arbeiderdemokratene. De var visjonære, nasjonale og strategiske i sin tenkning og opptatt av fellesskapet beste.

Dette var begynnelsen på dagens Statkraft som er blitt et multinasjonalt statlig selskap, men fortsatt en meget viktig del av vårt nasjonale arvesølv.

Fra 1945 og i de neste tiårene førte Arbeiderpartiregjeringen en målrettet politikk for å sikre statlig eierskap eller medeierskap i strategisk viktige industrier som Norsk Hydro og aluminiumsverkene i Årdal og på Sunndalsøra, der vi brukte elektrisiteten fra statskraftverkene i våre fossefall. En stor del av Hydros aksjeportefølje var på 1960-tallet på utenlandske hender. I 1970 tok statsminister Per Borten initiativet til at staten kjøpte seg opp til et kontrollerende flertall i Hydro. Det var en politikk for å bygge og utvikle nasjonalt arvesølv.

Så kom oljealderen og måten norske myndigheter har håndtert utfordringene med oljefunnene på.

Også da hadde vi visjonære politikere som førte en politikk og utviklet en lovgivning som har gjort olje- og gassfunnene på norsk sokkel til en velsignelse for folk og land i motsetning til de fleste andre land i verden der denne ressursen er blitt en forbannelse. Statlig styring og eierskap var grunnleggende med Statoil som det viktigste enkeltredskapet for å sikre dette nasjonale arvesølvet. Senere er Statoil blitt delprivatisert, og staten eier i dag knappe 70 prosent.

Dessverre synes Statoil ikke lenger å ha en bedriftsledelse som styrer i takt med den politiske tradisjon selskapet er en del av. Statoil under Helge Lund har solgt ut svært viktige delaktiviteter som bensinstasjonskjeden og ikke minst den petrokjemiske industrien i Grenland. Videre truer bedriftsledelsen med å flytte annen produksjon ut til lavkostland som mest sannsynlig vil ha en lite demokratisk eller en diktatorisk statsledelse. Det vil i tilfelle bli en handling for å svekke vårt nasjonale arvesølv.

Fra slutten av 1890-åra og til 1927 hadde vi en vond politisk sak i Norge kalt kornsaka. Private forretningsfolk hadde ansvaret for kornimporten. Prisene på korn svingte med markedet, og titt og tett ble fattigfolk rammet av galopperende prisvekst på mel og brød. I 1927 drev Venstre og Arbeiderpartiet med støtte fra Bondepartiet, men med stor motstand fra Høyre, gjennom en lov som førte til opprettelsen av Statens kornforretning som ble en felles sølvskatt.

Deretter virket Statens kornforretning etter formålet godt, men i 1995 ble forretningsdelen skilt ut, og vi fikk oppdretts- og forselskapet Cermaq som har 44 % statlig eierskap. Cermaq har som visjon å være et ledende selskap nasjonalt og internasjonalt når det gjelder havbruk.

Cermaq hadde i fjor en omsetning på cirka 12 milliarder kr og sysselsatte om lag 6000 personer. I Norge har selskapet sitt viktigste havbruk i nord.

Havbruk er i dag Norges tredje største eksportnæring. Den vokser både i verdi og betydning og er dermed en næring av nasjonal strategisk betydning. Cermaq er en sentral aktør i denne sammenheng som produsent av fisk, fiskefor og som bidragsyter til forskning og utvikling av havbruk.

Med kontroll over Cermaq vil Marine Harvest og Fredriksen bli totalt dominerende som verdens største på oppdrett av laks.

Dette bør være tankevekkende for mange. Fredriksen og hans miljøer liker ikke Norge som de anser som et skatteflåerland med et udyktig byråkrati som står i veien for «dyktige» forretningsfolk. Derfor flyttet Fredriksen for 30 år siden til skatteparadiset Kypros og ble i 2006 statsborger der. Han har selskaper i mange skatteparadiser, men opererer fra London der han har en av byens aller dyreste residenser. Fredriksen har en kjent formue på cirka 40 milliarder kr.

Ifølge reportasjer i Dagens Næringsliv 8. og 9. april i år hentet Fredriksen første året som kypriotisk statsborger cirka 4,5 milliarder USD ut i fortjeneste fra sitt kypriotiske selskap. Dersom han på vanlig måte skulle ha betalt skatt på Kypros for dette beløpet, ville skatten i følge DN ha blitt på 675 millioner USD. Men gjennom forretningstransaksjoner mellom egne selskap i andre skatteparadis, endte Fredriksen opp med å betale 806 euro i skatt til Kypros i 2006. For den som vil lese mer om forretningsmannen Jon Fredriksen, anbefales boka STOREULV av Odd Harald Hauge og Gunnar Stavrum.

Frp og Høyre har alt signalisert at de ønsker salg til Marine Harvest og Fredriksen. Når dette skrives, er Marine Harvest og Fredriksens framstøt avvist så langt. Men de har ikke gitt opp, de har bare endret taktikk og strategi for å nå sitt mål. Skulle det skje, er det å skjende en lang og god politisk tradisjon i Norge når det gjelder ansvarlig forvaltning av nasjonalt strategiske ressurser.

Hva den rødgrønne regjeringen nå vil gjøre, er vanskelig å skjønne, men hva den bør gjøre er dette: Politikken bør være ytterligere å dyktiggjøre de statlige styringsorganene for våre statlige og halvstatlige industriselskap og i den sammenheng medvirke til å styrke Cermaqs evne og vilje til å bli et forgangsselskap for havbruksnæringen, både når det gjelder forskning, utvikling og produksjon. Det vil være en politikk for å øke det nasjonale arvesølv.

Kommentaren har tidligere vært publisert i Magasinet PÅ Spissen