Barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere er blant de mest voldsutsatte i norsk arbeidsliv. De rangerer klart over politifolk, leger, bussjåfører og politikere når det gjelder risiko for vold og trusler. På typiske arbeidsplasser, som barneverninstitusjoner og tjenester til utviklingshemmede, opplever så mange som seks av ti vold eller trusler om vold. I Nav har antall registrerte tilfeller av vold og trusler mot ansatte økt fra 481 for tre år siden til 1261 i fjor.

Mandag ble en kvinnelig ansatt kritisk skadet etter å ha blitt knivstukket av en klient på Nav Grorud i Oslo. Hennes kolleger har fått beskjed om ikke å snakke med journalister. Selv ikke lederen på det aktuelle kontoret kommenterer den alvorlige episoden i mediene. All informasjon formidles via bydelens informasjonsavdeling, som verken har den samme nærheten til hendelsene eller den samme innsikten i de ansattes arbeidshverdag.

Topptillitsvalgte i FO og NTL, som organiserer de ansatte i Nav, gjorde en god jobb med å presentere fagforeningenes krav i alle kanaler den dagen knivstikkingen skjedde. Men de er ikke tett på vold og trusler i det daglige, og kan ikke tegne det samme bildet som de ansatte selv. Dette er en del av arbeidslivet som er ukjent for mange av oss. Hvordan er egentlig hverdagen på et Nav-kontor? Går folk på jobb med vondt i magen? Vet de hvilke klienter som er farlige, eller blir de ofte overrasket? Har de fått opplæring i å takle truende atferd? Er lokalet utformet slik at det er lett å komme seg unna? Har de ansatte alarmer som gjør det lett å kalle på kolleger?

For et drøyt år siden ble en annen Nav-ansatt, på Lerkendal i Trondheim, angrepet med stein. Det kontoret valgte åpenhet; både den angrepne og hennes leder uttalte seg i Fontene, fagblad for sosionomer, barnevernpedagoger og vernepleiere. De pekte på flere forhold som er vesentlige for å forstå og forebygge vold mot ansatte. Nav-lederen mente for eksempel å se en tendens til at menn fra land der kvinner er underordnede, har problemer med å ta imot avslag fra kvinnelige saksbehandlere, og lav terskel for å opptre truende. Et følsomt og vanskelig tema, men helt klart en erfaring som er viktig å ha med i arbeidet mot vold og trusler.

Et annet utviklingstrekk er at klientene er mer ruset og mer aggressive enn før. «Når psykiatrien har for få plasser, oppsøker folk Nav isteden. Siden jeg starta her i februar har folk kommet inn og kledd seg nakne i mottaket. Andre har lett etter noe å drikke i renholdstralla. Dopa folk», fortalte den angrepne sosialarbeideren til Fontene. Å trekke inn nedbygd psykiatri og mangelfull oppfølging i kommunene gjør selvsagt saken komplisert og uoversiktlig, men gir trolig et mer realistisk bilde å orientere seg utfra.

Sosialarbeidere jobber med de mest utsatte og sårbare. Og er dermed de første til å merke det når andre deler av hjelpeapparatet svikter eller når klimaet blir tøffere blant dem som lever på marginene. Deres historier må fortelles. Og høres.