Eline Lønnå, Magasinet for fagorganiserte

eline.lonna@lomedia.no

Det etablerte systemet med jevnlige tarifforhandlinger for hele bransjer er viktig for arbeidslivet i store deler av Europa. Nå viser arbeidsgiverne i Europas politiske og økonomiske stormakt, Tyskland, klare tegn til at de er kommet i en styrkeposisjon der de kan si farvel til konsensusen – og heller bare kjøre på. Flere store arbeidsgivere har den siste tiden gitt klar beskjed om at det ikke lenger blir noen kollektive forhandlinger. Målet om lavere lønninger og mer fleksibilitet kan lettere oppnås på andre måter, og om nødvendig er arbeidsgiverne forberedt på konflikt. Tyske Amazon og varehusgiganten Karstadt er eksempler på aktiv fagforeningsknusing og varsler om lønnsdiktat. For arbeiderne i for eksempel Karstadt er arbeidsgivernes nye kurs et svik. Under tidligere omstruktureringer sa ansatte fra seg både ferie og innarbeidede bonuser. Nå kommer takken for samarbeidet: ingen kollektive forhandlinger. Hvorfor gjør arbeidsgiverne dette? Svaret er enkelt: fordi de kan.

Utviklingen av det tyske arbeidsmarkedet er ingen liten sak, det gjelder veldig mange arbeidstakere og gir ringvirkninger over hele Europa. To uker etter at stortingsvalget er unnagjort i Norge, skal også tyskerne gå til urnene. Alt peker mot at den sittende konservative regjeringen til Angela Merkel får tillit, og at dagens kurs opprettholdes.

Erosjonen av det organiserte arbeidsmarkedet har pågått over lang tid i Tyskland, og skjøt fart etter innføringen av en rekke omfattende reformer for et drøyt tiår siden. De såkalte Hartz IV-lovene har sørget for at det finnes en hærskare av underbetalte, midlertidig ansatte tilgjengelig for arbeidsgiverne. Disse er stort sett ikke organisert, ei heller dekket av kollektive tariffavtaler. De tradisjonelt godt organiserte bransjene er under press, både utflagging, arbeidsinnvandring og liberalisering har ført til at de er på retur sammenliknet med vekstbransjer som er tarifftomme rom. Kravet fra fagforeningene om en statlig vedtatt (knapt levelig) minstelønn er ikke et krav formulert ut fra en offensiv, sterk posisjon – tvert om.

For det tyske samfunnet er resultatet av det nye arbeidslivet at kløften mellom fattige og rike blir videre i stor fart, og at klassebakgrunn er mer bestemmende for ens framtidige jobb- og utdanningsmuligheter enn i noe annet europeisk land av en viss størrelse.

For oss som snart skal velge kurs for arbeidslivspolitikken her hjemme de neste fire åra, er det nyttig å studere utviklingen i Tyskland. De klare tegnene på at det klassiske trepartssamarbeidet brekkes opp når styrkeforholdet er tilstrekkelig forrykket, er verdt å merke seg – selv om Norge har en lang vei å gå før vi nærmer oss tyske forhold. Løsarbeidersamfunnets logiske konsekvens er at arbeidere underbyr hverandre, drevet av frykt for å bli utkonkurrert. Kall det gjerne skremselspropaganda – men den tyske erfaringen med et arbeidsliv i oppløsning, der makten er forskjøvet ensidig i arbeidsgivers favør, bør ikke forbigås i stillhet. Vern om dagens arbeidsmiljølov, med fast arbeid og stillingsvern som regelen, kan synes som en liten og ganske kjedelig sak. Men følgene av at arbeidsmiljøloven gnages opp med trinnvise liberaliseringer er store, og fører oss i retning et samfunn med større forskjeller og mindre solidaritet.