Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Like før Norge tok sommerferie ble det i denne spalta skapt relativt høy temperatur om turnussaken ved Ila fengsel.

Les: Striden om tiden

Den verbale striden sto om søknaden til et prøveprosjekt med en fleksibel arbeidstidsordning for turnusansatte ved Ila fengsel som skal vare i to år, en begrenset bruk av lange vakter – men aldri 16 timer i strekk.

Turnussaken på Ila fengsel handler imidlertid dypest sett verken om prinsipielle sider ved Arbeidsmiljøloven eller tillitsvalgte i Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund (NFF) som ikke skjønner bæra – men om politikk og hva politikk alltid handler om, nemlig om å ville.

I de fjorten årene jeg har fulgt norsk kriminalomsorgspolitikk tett, og arbeidshverdagen og turnuspraksisen til fengselsbetjenter organisert i NFF, har ett politisk stridstema stått over alle andre: Nemlig at Staten, som heldigvis er kriminalomsorgsansattes arbeidsgiver, må gi de enkelte fengslene flere driftsmidler sånn at det blir tilstrekkelig antall ansatte ved fengslene våre. Jeg har skrevet flere kommentarer om temaet.

Det er den til enhver tid sittende regjering som må bevilge disse pengene. Våre folkevalgte politikere. Siden 2005 har den rødgrønne regjeringen hatt flertall i Stortinget. På disse åtte årene har den ikke valgt å bevilge mer til kriminalomsorgens driftsbudsjett enn at det akkurat går rundt, og knapt nok det. Det har blitt flere fanger, og antagelig flere «vanskeligere» fanger, per ansatt i denne perioden.

Dette er sjølsagt uheldig av flere årsaker, ikke minst av sikkerhetsmessige grunner. Det er en lang, faglig debatt. Mitt hovedpoeng her er at om den sittende regjering hadde bevilget bare noen flere midler (ikke nødvendigvis alt det NFF gjennom årene har bedt om, da ville det blitt lite til mye annet som også er viktig), så ville ikke NFF hatt behov for å søke om et toårig prøveprosjekt på Ila, det vil si en flexiturnusordning som kan innebære vakter opp mot 14 timer.

NFF har ved hvert eneste statsbudsjett den rødgrønne regjeringen har lagt fram gjennom åtte år pekt på det skrikende behovet for mer penger til fengselsdrift, noe som også innebærer flere fengselsbetjenter i turnus. De to sosialdemokratiske forbundslederne Roar Øvrebø (fram til 2006) og Geir Bjørkli har vært like skuffet ved hvert eneste budsjett. Og har sagt tydelig fra om dette. Uten å ha blitt hørt.

Å ansette flere faglærte fengselsbetjenter i fengslene våre må være en opplagt kampsak for fagbevegelsen. Å ha nok ansatte på en arbeidsplass sånn at de som er der ikke belastes unødvendig, handler om kjernen i alt HMS-arbeid. Å kjempe for et anstendig arbeidsliv og arbeidsmiljø handler om fagbevegelsens sjel.

Hadde fengslene hatt nok fengselsbetjenter i turnus, ble vaktene kortere for alle. Dette er enkel matematikk, mens løsningen er enkel politikk.

Det er skuffende at en rødgrønn regjering ikke skjønner dette, men enda mer skuffende er det at LOs mange organer (med unntak av NFF og FO) ikke forstår alvoret. Er det en slags stilltiende indre justis i egne rekker som er årsaken, så er det en gedigen misforståelse av hva faglig politikk bør dreie seg om.

Eller handler det om en redsel for å kritisere «egen» regjering?

Hvordan skulle det gå her i verden om vi ikke turte å si hva som er galt for så å gjøre noe med det? Skal vi unnlate å påpeke galskapen i redsel for at det kan ramme noen vi er glade i?

Nei, det skal vi med noen få unntak ikke – det er misforstått lojalitet. Og den er like forkastelig i politikken som den er i arbeidslivet. Ser vi noe galt, sier vi fra. Her som der.

Hva har LO sentralt eller LO Stat gjort for å gi de kriminalomsorgsansatte drahjelp i denne saken de åtte årene den rødgrønne regjeringen har sittet med makta?

Svaret er i beste fall svært lite, i verste fall ingenting som har gitt resultater!

På hjemmesida til NFF kan vi lese følgende: NFF mener at LO Stat i mye større grad må bidra til at kriminalomsorgen tilføres de nødvendige ressurser for å unngå at etaten må basere sin drift på unntak fra arbeidsmiljøloven. For å nå målene må etaten tilføres flere faglærte fengselsbetjenter.

Dette er ord det er vanskelig å misforstå!