Av Hans Henrik Fafner

De tunisiske myndighetene har rettet flyangrep mot radikale islamister i Chaambi, en region med uframkommelige fjell tett på grensen til nabolandet Algeri. Gruppene har i månedsvis forskanset seg i huler, og derfra har de søkt å påvirke utviklingen i islamsk retning.

Regjeringen i hovedstaden Tunis, som selv er moderat islamsk, har hittil sett gjennom fingrene med islamistene, men dagen før 13. august initierte regjeringen likevel en serie bombeangrep.

Datoen er årsdag for en lovgivning som i 1956 ga de tunisiske kvinnene en frihet som var og fortsatt er temmelig uhørt i den arabiske verden. Siden det moderate islamske partiet Ennahda kom til makten og dannet regjering i slutten av 2011, har den sekulære opposisjonen anklaget partiet for å underminere kvinners rettigheter, akkurat som regjeringen er blitt kritisert for å tillate minst to attentater på opposisjonsledere.

Derfor ble 13. august dagen for enda en konfrontasjon mellom partene, og det ble også her at fagbevegelsen UGTT (Union Générale Tunisienne du Travail) for alvor kom til å framstå som det mest nødvendige for Tunisia akkurat nå, nemlig en mekler i den fastlåste indre striden.

Meklerrolle

Ennahda-regjeringen synes i den siste tida å ha fått en stadig større forståelse for nødvendigheten av å komme overens med opposisjonen. Det innbefatter en hardere linje overfor de radikale islamske grupperingene, sammen med et forsøk på selv å framstå som moderat.

Det forsøkte regjeringen på ved selv å arrangere en demonstrasjon som skulle finne sted 13. august på hovedstadens Habib Bourguiba Avenue, hvor jasminrevolusjonen startet i 2010.

«Tunisias kvinner er støttepillere for den demokratiske omveltningen og den nasjonale samlingen», het parolen, og dette fikk straks opposisjonen til å reagere. Den bebudet en motdemonstrasjon på Place Bardo, som ligger i kort avstand fra regjeringsdemonstrasjonen.

– Dette vil være en historisk demonstrasjon når man tar de vanskelighetene landet gjennomgår i betraktning: politiske drap, terror og forsøk på å begrense kvinners rettigheter, sa en talsmann for UGTT, Najoua Makhlouf, på et pressemøte forut for demonstrasjonen.

Her ligger den tunisiske fagbevegelsens helt spesielle rolle i konflikten. Den har helt fra starten stilt seg på opposisjonens side, og var også blant hovedarrangørene av motdemonstrasjonen. Men med sine 600.000 medlemmer har UGTT en betydelig makt over landets politiske utvikling, og har ved flere anledninger varslet generalstreiker for å få Ennahda til å lytte til de folkelige kravene. Og denne maktposisjonen har UGTT benyttet til å sette seg selv i rollen som mekler mellom opposisjonens politiske fraksjoner og regjeringen.

Marsj mot polygami

Derfor skal motdemonstrasjonen snarere ses som et middel til å vise maktforholdene. Til den regjeringssponsede demonstrasjonen møtte «noen tusener» fram, som det het i tunisisk presse, mens opp mot 40.000 deltok i den andre. Det kom ikke til voldelige konfrontasjoner, og det var heller ikke meningen at det skulle. Men den tallmessige forskjellen viste med all tydelighet hvor sterk opposisjonen er, og ble dermed en understrekning av regjeringens plikt til å lytte.

«Ennahda, gå hjem!» ropte demonstrantene, deriblant et veldig stort antall kvinner. «Folket ønsker å velte regimet!»

På denne måten er kvinnens stilling blitt et symbolsk omdreiningspunkt i striden. Regjeringen er anklaget for å medvirke i forsøket på å skru tiden tilbake ved ikke å ta stilling mot de islamiske gruppenes krav. Herfra har imamer talt om å gjeninnføre polygami og barnebruder, noe som ble forbudt ved lovgivningen i 1956.

«Demonstrasjonen er ingen feiring, men en marsj mot terror og Ennahdas forsøk på å frata kvinnene deres rettigheter», sa Amel Radhouani fra organisasjonen Femmes Libres (Frie Kvinner).

Allianse med arbeidsgiverne

UGTT har allerede gjennom lengre tid vært i kontakt med representanter for regjeringen i et forsøk på å løse konflikten. Så sent som få dager før demonstrasjonene var det møte mellom fagbevegelsens generalsekretær, Houcine Abassi og Moustapha Ben Jaafar og Rashid Ghannouchi, som begge står i spissen for Ennahda.

Den umiddelbare foranledningen til møtet var attentatdrapet på opposisjonslederen Muhammed Brahmi i slutten av juli, samt regjeringens beslutning om å stille arbeidet på en ny forfatning i bero. Abassi stilte ved den anledningen Ennahda overfor valget mellom å fortsette arbeidet på reformen og bevaringen av Tunisias sekulære verdier, eller å tre av til fordel for en teknokratregjering.

Ben Jaafar og Ghannouchi avviste kravene. En interessant bakgrunn er at Ghannouchi noen dager før hadde møtt Wided Bouchamaoui, som er generalsekretær for den tunisiske arbeidsgiverforeningen Utica. Han hadde stilt helt enslydende krav til Ennahda, og var på samme måten blitt avvist. På denne bakgrunnen spekulerer tunisiske observatører på om det er i ferd med å oppstå en form for allianse mellem UGTT og Utica, noe som naturligvis vil stille regjeringen i en enda mer presset situasjon.

– Dypest sett dreier det seg om at den tunisiske befolkningen krever et ordentlig liv, sier den politiske analytikeren Sofiane Ben Hamida.

Han forklarer at Tunisia har en lang tradisjon for å være et åpent og sekulært samfunn. Akkurat som i Egypt har den islamske maktovertakelsen etter revolusjonen skuffet. Den viktige turistindustrien lider, utenlandske investeringer er blitt merkbart mindre, og den påfølgende økonomiske krisen går først og fremst ut over arbeiderne.

– Vi forventer ikke at militæret griper inn her, som i Egypt, slutter Ben Hamida. – Men vi står midt i et oppgjør som er like dramatisk som det egyptiske. Vi søker bare å løse problemet ved demokratisk vei, og med fagbevegelsen som fødselshjelper.