Lotta Elstad

Man er uskyldig inntil det motsatte er bevist, så klart, men siden livet er kort og rettsprosesser langdryge, gjetter jeg på skyldig, og tar jeg feil, kan dere sette en snegle på øyet mitt. Jeg deler imidlertid antakelsen med et stort flertall spanjoler, ifølge sommerens meningsmålinger.

Der spør man ikke lenger om det fins korrupsjon i landet, men om det fins et land i korrupsjonen.

Indignasjonen er lett å forstå. Dommen over både fattige og de gjennomsnittlige har ikke drøyd: Spanjolene har «levd over evne» og måttet betale dyrt. Tiltakene har vel å merke ikke løst noen krise. Det har ikke hjulpet at barn med matpakke hjemmefra må betale inngangspenger for å sitte i skolekantina, at kommuner har skrudd av gatelys for å spare penger, at sykehus i distrikter har blitt lagt ned, lærerstab kuttet, studier har blitt dyrere og hundretusener kastet ut av hjemmene sine.

Dommen over dem som virkelig har levd over evne, lar derimot vente på seg.

Som kongens svigersønn. Han som opprettet falske non-profit-organisasjoner, lurte til seg skattepenger og tok dem selv. Eller kona hans, prinsesse Cristina, som lånte ut sitt gode navn til hvitvaskingen. Da skandalen rullet opp, erklærte kong Juan Carlos at svigersønnen ikke lenger fikk delta på kongelige sammenkomster, ettersom «loven er lik for alle». Tiden vil imidlertid vise om også kongen selv må utelukkes fra de rojale møtene. Foreløpig er den eneste dokumentasjonen på at han har betalt skatt på gigantarven fra faren sin, hans egen uttalelse: Jeg regner da med det.

Det er ikke lett å holde styr på alle kontoene sine.

Heller ikke å holde styr på forklaringene sine når man har for mange penger på kontoene.

Det merket straks den tidligere regnskapsføreren til regjeringspartiet Partido Popular. I sommer ble han fengslet for fluktfare i forbindelse med etterforskningen av hans ulovlige sveitsiske konto på 48 millioner euro. De gamle partikollegaene vendte regnskapsføreren ryggen, men i fengselscellen fikk han nye venner og bestemte seg for å dra partikameratene sine med seg i dragsuget. Til pressen fortalte han: De siste tjue årene har Partido Popular blitt ulovlig finansiert av pengegaver fra entreprenører, med jevnlige utbetalinger til partitoppene (deriblant landets statsminister), mot offentlige kontrakter og byggetillatelser. Pengene ble levert i poser og kofferter på partikontoret, og bokført for hånd i et hemmelig regnskap.

Statsminister Mariano Rajoy nekter skyld. Byggherrene holder lav profil, unntatt en og annen varsler.

Tvilen til gode, men en ting er sikkert: Om Spanias byggebonanza har kommet i stand gjennom systematiske bestikkelser til politikerne, settes nedskjæringspolitikken i et enda styggere lys. Boligboomen og prisveksten var motoren i landets økonomiske ekspansjon på 1990- og 2000-tallet. Så kom smellet. Boblen brast – og resten er en utmattende historie om kutt i arbeidsplasser, lønninger og sosiale ordninger.

(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 12/2013)