Lær av Finlands heltidskultur
I norsk eldreomsorg jobber 70 prosent av de ansatte deltid. I Finland utgjør de deltidsansatte 10 prosent. Hva kan vi lære av finnene?
Jeg har forsket på deltid, uønsket deltid og heltid i ti år. Det første prosjektet ble utlyst av tariffpartene i kommunal sektor i 2003. Prosjektet gjorde noen viktige erfaringer. Først og fremst at virkemidler finnes, men det krever mot å ta dem i bruk. Dernest at uønsket deltid er en konsekvens av dårlig organisert arbeid, mye takket være en arbeidstidsforkortelse i 1987. Reduksjonen på 2,5 timer per uke ble tatt ut som en ekstra fri helg. Fra å arbeide tre av seks helger gikk en over til å arbeide to av seks. Det betød at hver turnus trengte en ny person for å «gå opp». Grovt sett kan vi si at antallet sysselsatte doblet seg over natten. Den tredje erfaringen var at uønsket deltid ikke er noe enkelt definert fenomen. Ofte er arbeidsmengde som ønsket, men det er den avtalefestede arbeidstiden som er for lav: Det gir utrygghet med hensyn til inntekt og mulighet til eksempelvis å få lån. Etter hvert har det også demret hvordan det brukes forskjellige definisjoner, samtidig som både arbeidsgiver og de undersysselsatte selv stiller forskjellige betingelser til hvordan og når det skal arbeides mer.
I løpet av disse årene, har uønsket deltid beveget seg til toppen av den politiske agendaen. Mye er gjort og prøvd, likevel har ikke antallet beveget seg i riktig retning. I «Perspektivmeldingen 2013» beregner Statistisk sentralbyrå omfanget til 121 000.
Men nå loves modigere tiltak: I Stortingsproposisjon nr. 87 endres Arbeidsmiljøloven. En ansatt skal kunne kreve sin faktiske arbeidsmengde de siste tolv måneder som avtalefestet. På den måten vil en stor usikkerhet løftes fra den enkeltes skuldre. Likevel trenger vi en mer helhetlig organisering. Et nytt begrep er på vei til overflaten, nemlig heltidskultur.
Hva er så heltidskultur? Mia Vabø (forsker ved NOVA) m. fl. gjennomførte i 2006 en undersøkelse blant 5000 fagorganiserte pleie- og omsorgsarbeidere i de fem nordiske landene. I denne studien, som het Nordcare, så hun ikke bare at Norge utmerket seg med å ha flere små stillinger enn de andre nordiske landene, men også at «misnøyen i arbeidet» fulgte de små stillingene. Situasjonen var motsatt i Finland, der 90 prosent jobbet heltid. I NOU 2012: 15 Politikk for likestilling ser vi at 70 prosent av de ansatte i den norske eldreomsorgen arbeider deltid.
Til tross for at eldreomsorgen i begge land er kvinnedominert arbeid, så har Finland etablert en heltidskultur. I Norge har vi en deltidskultur, og det begrunnes som nødvendig fordi deltid ivaretar hensynet til å få barn og ha familie. Likevel blir finske kvinner like gamle og får like mange barn som de norske.
I finske studier fremheves det at de har en arbeidskultur, hvor kvinner og menn er likestilte. Faktisk har de litt flere kvinner enn menn i arbeidsstyrken. I 93 prosent av samlevende par jobber begge heltid. Både kvinner og menn har lavt sykefravær, under 5 prosent. I Norge derimot har kvinner et fravær som siden 70-tallet har eskalert til 70 prosent høyere enn menns. Det som gjør Finland ekstra interessant, er kombinasjonen av kvinners høye yrkesdeltakelse, lave fravær og de finske barnas gode skoleresultater, hvor de finske elvene scorer i en «klasse for seg» (Pisa 2009). Vi vet også at alle finske barn får et varmt, gratis skolemåltid hver dag, slik har det vært siden 1948. I dette jubileumsåret for norske kvinners stemmerett kan vi merke oss at finske kvinner som de første i Norden fikk stemmerett i 1906. Er det noe å lære av Finland, for et land som er vant til å se på seg selv som et av de beste på kvinner og arbeid?
Denne våren har jeg vært på Erasmus-utveksling til Finland, diskutert med forskere som kjenner finsk arbeidsliv og lest forskning publisert på engelsk. Historisk sett startet begge – Finland og Norge – som fattige land etter annen verdenskrig. I Finland satset man på arbeid og utdanning. Selv fremhever de at det verken historisk, kulturelt eller sosialt var mulig å tenke seg annet enn at kvinnene måtte delta på linje med mennene. I dag sees dette blant annet i en arbeidslovgivning som er preget av en annen ånd enn den norske.
I Finland har alle som arbeider i helsesektoren minst 3,5 års fagutdanning. I Norge utføres en tredjedel av årsverkene i eldreomsorgen av ufaglærte. I Finland arbeides det tredelt skift, det vil si natt, kveld og dag i samme turnus. I Norge er det mer vanlig å ha todelt, særlig i eldreomsorgen, med egne nattevakter og pleiere som bare jobber dag og kveld. Arbeidsuken i Finland er 37 t/u for alle. I Norge er den 35,5 t/u med noe reduksjon for de som også jobber natt. I begge land er grunnturnusen basert på arbeid hver tredje helg. I Finland skal hver syvende dag være en fridag, i Norge skal søndag etter en arbeidssøndag være fri. I praksis imidlertid jobbes det i Finland oftere helg: 1:2 og 2:3. Dette er mulig og lovlig innenfor gjeldende lovverk. Norske sykepleiere har avtalefestet at kun 1:3 skal være en arbeidshelg. I praksis er en helg lørdag og søndag, selv om loven strengt tatt bare regulerer søndagsarbeidet. Mens faglærte og ufaglærte i virkeligheten jobber oftere, kanskje 1:2 helger.
I Finland er det langt bedre betaling for ubekvemt arbeid enn i Norge. Kveldsvakt har 15 prosent tillegg, normal lørdag 20 prosent til kl. 18.00, etter det 100 prosent. Nattskiftet gir 30 prosent, og søndag og «Bank Holidays» gir 100 prosent. Akkurat når det gjelder tillegg er det altså store forskjeller, hvor søndag i Norge bare har 20 prosent tillegg.
I Finland vil ekstra arbeid i uken gi ekstra fri, mens ekstra søndagsarbeid gir ekstra betaling. Det betyr at en ekstra søndagsvakt kan gi full betaling og en fridag i uken, eller dobbelt betaling. I Norge er det en erfaring at noen av Bank Holidays, de såkalte «røde» dagene som 1. mai, første juledag og første påskedag, er dager som blir tatt først fordi de har 133 prosent tillegg. Når betalingen er god nok, klarer familiene å tilpasse seg arbeid på disse dagene. I Finland brukes dette prinsippet i større grad, og det kan sies at i heltidskulturen i Finland, så har det ubekvemme arbeidet en annen og høyere status. Arbeidslivsforskning på området viser at de ansatte er fornøyd med sin arbeidstid og mengde, men at det er intensiteten i arbeidet som vekker bekymring.
Heltidskulturen kombinerer derfor faglært og forutsigbart arbeid, en god og kvalitetsmessig trygg skole, varmt skolemåltid, en tradisjon hvor alle kvinner jobber, også i de øvre lag av samfunnet, en infrastruktur hvor eksempelvis døgnåpne-ukeåpne barnehager er tilgjengelig. Samtidig er det fremdeles en uformell kultur for å hjelpe til med barna i skiftgående familier. Fulltidsarbeidet har status. I Finland heter det ikke «Folkets hus», men «Arbeiderens hus». Det er tankevekkende.
Hva kan vi lære? Heltidskultur bygger på et knippe av mekanismer hvor antakelig kompleksiteten og evnen til å holde fast ved noen grunnverdier, arbeid og utdanning, er nøkkelen. Samtidig er det viktig å notere seg at deltid nødvendigvis ikke fremmer fertilitet, sannsynligvis er det motsatt: At fast, godt organisert heltidsarbeid både er helse- og fruktbarhetsfremmende.
(Artikkelen sto på trykk i LO-Aktuelt nr. 12/2013)
