Knut Viggen, Nettverk

knut.viggen@lomedia.no

De som slår av valgsendingene og heller ser en god film. Som kanskje drar på fjelltur i stedet. Selv er jeg fortapt i valg. Jeg elsker valg. Særlig stortingsvalg, men også et kommunevalg, hvis ikke noe bedre byr seg. Jeg er vokst opp med neglebitende valgnetter.

Hjemme hos oss, i bygda der vi bodde, var far et politisk utskudd. En «loner» om du vil. I 1972 hadde alle i bygda Nei til EU-klistremerke bak på bilen. Vi var de eneste med ja-merke. Det var harde kår for en åtteåring som ville bli akseptert i kameratflokken.

Ikke nok med det. Hadde far min vært «mainstream» hadde han kanskje stemt på Høyre, eller Arbeiderpartiet, til nød Sp. Men, nei. Han var aktiv i Det Liberale Folkepartiet. Du vet dem som marsjerte ut da Venstre sprakk på Røros. Det er så lenge siden at bare de mest nerdete husker det. En av partivennene til fatter’n ville bygge atomkraftverk i Snillfjord. Tenk deg atomkraftverk. Med kjøletårn rett i Trondheimsfjorden. Du fikk ikke stortingsplass i Sør-Trøndelag på det.

Det ble ingen stor politisk karriere for far. Men han var et trofast partimedlem. Som sorterte stemmesedler og kjørte bygda rundt for å legge lister i postkassene når det var stortings- eller kommunevalg. Som regel sto han ikke engang på lista. Som minstemann i familien og den mest påvirkelige ble jeg satt i arbeid med å fôre postkassene i søndre Trondheim med valgmateriell.

Valgnatten var som regel en stor lidelse. Det var ikke mange stemmene som landet på DLF. Noen titalls i en kommune her, kanskje hundre i en annen kommune der. Det ble som regel ikke noe mer. En gang sto far på topp på DLFs liste i Trondheim. Vi dro som støtteapparat på valgvake hos NRK. Jeg ble sittende og prate med en kvinnelig trikkekonduktør som hadde gått fra Frp til Rød Valgallianse i løpet av valgkampen. Dama var kul og kom inn i kommunestyret. Det gjorde ikke fatter’n.

Til slutt var både DLF og fars valgiver over en gang på tidlig 80-tall. Partiet forsvant og gjenoppsto først mange år senere, men da var det blitt helt uspiselig. Men hos meg var valgnerden tent. Ikke sånn umiddelbart politisk. Nei, det var mest spenningen rundt valgene og kampen om stortingsplassene og til nød kommunestyreplassene som trakk. Og særlig resultatene. Partioppslutningene som gikk opp og ned. Jeg laget statistikk. Helt tilbake til de aller første stortingsvalgene, mens Norge ennå var i union med Sverige. Jeg tegnet det opp på millimeterpapir. Det var store svingninger, partier som kom og gikk, som Frisinnede Venstre, Bondepartiet og NKP, for ikke å snakke om Arbeiderpartiet, med sin dominans etter krigen, Venstres store nedtur, Høyrebølger og SV.

Min egen politiske oppvåkning var ikke mye å snakke om. Jeg var innom Unge Høyre, fordi en kamerat på ungdomsskolen meldte meg inn mot min viten, noen år senere ble jeg med i Rødt Kor, fordi det var en fin jente som sang der. Unge Venstre fascinerte også en kort stund. Men jeg ble hverken politiker eller statistiker. I stedet ble jeg journalist og da skal man jo helst ikke være med i noe parti.

I lokalavisa noen hundre kilometer lenger sør fortsatte fascinasjonen for valgene, for oppslutningen om de enkelte partiene. For debattene, for politikerne. Og etter hvert også for de politiske sakene, som jeg forsto litt mer av etter hvert.

Derfor er det helt topp for en skikkelig valgnerd å være der jeg er nå. I LO Media. Blant folk som er opptatt av politikk og ikke minst valg. Nedtellingen er begynt, snart er det bare noen dager igjen. Mandag 9. september klokka 21.00 starter moroa.